Fader Lev Gillet: Bønn ved den stille ukes begynnelse

Jesus tar de tolv til side og sier til dem: "Se, vi drar opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til yppersteprestene og de skriftlærde."

Evangeliet viser klart at det dreier seg om en samtale mellom noen få. Det er bare til apostlene at Jesus på veien til Jerusalem betror reisens hemmelige formål og ikke til hele disippelflokken. 

Ganske visst forventer Jesus i dag at enhver kristen tar del i de avgjørende begivenhetene som fant sted i Jerusalem. Men han er fortsatt den som avgjør tidspnktet og den individuelle kallelsen. Han velger selv det passende tidspunkt for å gjøre sin disippel delaktig i apostlenes rorettighet: å kunne dra med Ham opp til Jerusalem med øynene åpne for den smertelige avslutningen.

 Hvor mange kristne er lydhøre overfor denne innbydelsen? Hvor mange har forstått at det som den gangen skjedde i Jerusalem og som fortsatt finner sted i det evige, usynlige Jerusalem, er viktigere enn noe annet i verden?

Herre Jesus, vi har hørt ditt kall. Du har satt meg til side på veien. Du vil jeg skal isolere meg fra andre mennesker for senere bedre å kunne slutte meg til dem igjen. O:g du vil at jeg skal følge deg helt til reisens slutt, hvis mening og betydning du underveis etter hvert vil avsløre for meg. 

Herre, fra i dag vil jeg at oppstigningen til Jerusalm og alt det jeg får se og høre om deg i den siste uken, ved din nådes hjelp skal bli til avgjørende betydning for mitt liv og rettesnoren for alle mine handlinger. Jeg vil at alle disse begivenhetene skal være den på en gang både snevre og uendellig vide sirkelen hvor alt er innesluttet og hvor du er midtpunktet. 

Jeg vender ryggen til alt det andre som jeg har funnet og fulgt. Fra fortiden kaster jeg bak meg alt det som ikkre lar seg forene med ditt veldige påskemysterium. Herre, jeg går med deg til Jerusalem. Nå skal alt som ikke er av deg forstumme.

- Fader Lev Gillet (bildet) i "Jesus - enkle betraktninger om Frelseren", side 80-81