Jesus bar på en djup lengsel. Han formet den som en bønn til Faderen: "at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg, så at de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg." (Joh 17,21)
For meg har det å møte den store og fargerike familien til Frelseren vært så berikende. Den er så mye mye større enn den lille klanen jeg er en del av. Den kommer fra Øst og Vest, Nord og Sør og alle skal vi en dag sitte til bords i de himmelske saler og ta del i Lammets bryllupsmåltid. En skare som ingen kan telle. Vi må vokte oss vel for sekterismen som tror at den grenen vi sitter på er den eneste. Treet er stort og gammelt og har mange grener, for at himmelens fugler kan sitte i dem og synge lovsanger til Herren.
Jeg liker derfor mttoet til Misjonskirken (Misjonsforbundet): Guds barns enhet og synderes frelse! Mye sv min tid går med til å pleie reasjoner og bygge vennskap med ledere og lekfolk i ulike kirkesamfunn, og jeg taler da også over alt jeg blir spurt.
Det har skjedd så mye poitivt når det gjelder forholdet kristne i mellom de siste årene. Det er ikke så mange år siden det var nærmest vanntette skott mellom oss og hver passet på sine egne revirer.
Men jeg har ingen tro på organisert enhet, komitearbeid og resolusjoner! Den koptiske munken og fornyeren av klosterlivet i Egypt i vår tid, Matta al-Miskin (bildet) sa følgende: "Vi må begynne å leve sammen i troens eneste og innerste vesen før vi kan bli enig om innholdet." Der må vi begynne. Enhet begynner i ånd, ikke i bokstav. Det er Jesus som fører oss sammen!
I møte med andre kristne er jo noe fremmedartet, men det er jo vice versa!
Den gryende pinsevekkelsen har mye å lære oss om kristen enhet:
I en bakgate i Los Angeles, nærmee bestemt i Azusa Street, bak en stall, ble den moderne pinsebevegelsen født i april 1906. Vi forbinder den først og fremst med tungetalen. Den var ihvertfall mest iøyenfallende. Eller? Like viktig var at pinsevekkelsen brøt ned barrierene mellom etnisitet, klasse og kirker. Dåpen i Den Hellige Ånd berørte alle.I et djupt segerert samfunn viste Azusa Street en ny menneskelighet med forsoning mellom mennesker som et av de aller viktigste kjennetegnene. des
I desember 1906 skrev bevegelsens forgrunnsskikkelse, den fargede predikanten William Seymour, om vekkelsens frukt: "Menneskene smeltet sammen...ble til et eneste stykke, et brød, til en kropp i Kristus Jesus. Det er hverken jøde eller hedning, slave eller fri, i Azusa Street Mission."
William Seymours visjon om en kirke som vitnet om en ny menneskelighet med forsoning mellom mennesker, kom dog med årene til å bli trengt tilbake av andre krefter innen den unge pinsebevegelsen. Når virksomheten på Azusa Street etter noen år opplevde splittelse var den fremste årsaken at de hvite lederne innen bevegelsen ble forferdet over at ikke de svarte ikke "holdt seg på sin plass".
William Seymour ble etterhvert utstøtt fordi han aldri ville gi opp sin radikale enhetsvisjon. Han lengtet etter en hel kirke: "Å, som mitt hjerte roper til Gud i disse dager om at han skal la hver av sine barn innse nødvendigheten av å leve i Johannesevangeliets 17 kapitel, slik at vi blir ett i Kristi kropp som Jesus ba om." Slik skulle det likevel ikke gå. Tiden var ikke moden for en så dristig visjon. Når Seymour dør 1922, bare 52 år gammel, var han nesten glemt. Det sies at han døde av et sønderknust hjerte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar