Jeg har tenkt mye på noe jeg hørte fader Lasarus (bildet), en nålevende disippel av dem hellige Antonios, si her om dagen. Det var en ting han ikke klarte seg uten, nemlig 'Guds helbredende kjærlighet'. Fader Lasarus, som var en ateistisk filosofiprofessor fra Australia før han ble koptisk munk, forteller om sine kamper mot sitt eget sinn, mor onde åndsmakter, der han lever i bønn og stillhet, i det golde ørkenlandskapet i en hule oppe i fjellene i nærheten av hellige Katharinaklosteret. Det er en ensom tilværelse. Det hender han skader seg,ved at han snubler i en stein, og brekker bein i kroppen.
Men hva gjør du ute i ørkenen når du kjener på ensomheten? Når Gud synes langt unna? Når du ikke kan flykte inn i et fjernsynsporgram, eller en bok bok, for distraksjonens skyld? Hva gjør du når du ikke kan ringe til noen? Oppsøke noen?
Da har du 'den helbredende kjærligheten', sier fader Lasarus.
Det hellige Gudsnærværet.
Det slipper han innpå seg.
Guds kjærlighet kan lege, forbinde sår, avhjelpe ensomheten. Om vi slipper den til!
Dette handler ikke om strev eller stress for å få til noe. Det handler om noe så enkelt som å si: 'Kom Herre Jesus, kom!' Og så slippe taket i din egen kontroll.
Slik har en munk i den egyptiske ørkenen noe å lære mennesker i koronatider!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar