Bonhoeffer tidsaktuell som aldri før

 9. april 1940 har brent seg inn i nordmenns bevissthet som den kjølsvarte dagen i vår historie. Da hanemarsjen fra tyske soldater smalt i brosteinen opp Karl Johan, og Norge var voldtatt av den nazistiske okkupasjonsmakten. Vi blir aldri og skal heller aldri bli ferdig med de fem årene under jernhælen og mørkets makt.

Men vi skal heller ikke glemme noe annet som skjedde denne dagen: Den 9. april 1945 - bare noen få dager før 2.verdenskrig var over - ble den da 39 år gamle lutherske presten og teologen Dietrich Bonhoeffer (bildet) henrettet i konsentrasjonsleiren Flossenburg, dømt for høyforræderi mot nazismen. Da hadde han bekjempet den aktivt i 12 år.

Bonhoeffer er svært tidsaktuell, og fordi han både gjennom teologisk refleksjon har satt ord mye av den lengsel mange av oss bærer på om et nytestamentlig forsamlingsliv, og fordi han selv levde hva han lærte gjennom å være del av en kommunitet. Det er Dietrich Bonhoeffer som har sagt: "Kirken er bare kirke når den er til for andre." Han skriver dette i et av sine berømte fengselsbrev, utgitt på norsk og i ny utgave for kort tid siden, med tittelen: Motstand og hengivelse.

Mindre kjent, men like radikalt, er hans uttalelse: "Etter oppstandelsen eksisterer Kristus som menighet." (Sanctorum Communio, 1927)

Det avgjørende spørsmålet for Dietrich Bonhoeffer var dette: Hvordan kan kirken være kirke idag? Og svaret hans er: Ved lydig å følge Kristus!

Hemmeligheten ligger i overgivelsen og etterfølgelsen. Kristus kaller jo oss til å følge Ham, og apostelen Peter skriver: "For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor." (1.Pet 2,21)

Avhandlingen Sanctorum Communio fra 1927, hvor jeg har hentet hans radikale utsagn om at Kristus etter oppstandelsen, eksisterer som menighet, har undertittelen: En dogmatisk undersøkelse av kirkens sosiologi. Bonhoeffer tenkte slik: Fordi kirken er et fellesskap av mennesker, og dette fellesskapet er dannet ved Kristi stedfortredende død, så stiller han sosiologien til tjeneste for dogmatikken i den hensikt å undersøke kirkens fellesskapsstrukturer. Det handler om forholdet mellom Gud og mennesker, forholdet menneskene imellom samt forholdet mellom den enkelte og fellesskapet.

En ny teologisk avhandling kom i 1930 med tittelen "Akt und Sein", og her reiser Bonhoeffer spørsmålet om hvordan Guds åpenbaring kan erkjennes, eller hvordan teologien kan drives vitenskapelig. Svaret Bonhoeffer kommer med er like radikalt som kan ellers klarte å formulere seg. Han besvarer spørsmålet ved å si at teologien kan bare drives vitenskapelig i kirken, fordi teologiens gjenstand, som er åpenbaringen, bare blir værende i kirken.

Med to sterke og oppsiktsvekkende teologiske avhandlinger hadde Dietrich Bonhoeffer staket ut en vitenskapelig karriere for seg. Etter et studieopphold i USA blir han i 1931 ansatt som privatdosent ved Berlins teologiske fakultet. Men det varer ikke lenge før Bonhoeffer får problemer. Maktovertagelsen til Adolf Hitler og nazismens sterke fremmarsj fører til at gir opp sin vitenskapelige løpebane.

Nå står han fram som en av lederne i det som kalles Bekjennelseskirken. Dette var en kirkebevegelse som Bonhoeffer stiftet sammen med prestene Martin Niemöller og Karl Barth, som en motpart til gruppen Deutsche Christen, som var nazifisert. Da Hitler kom til makten i Tyskland så voktet han seg for å komme i konflikt med kirken. Det nazistiske partiprogrammet ville ha en positiv holdning til kristendommen uten å favorisere protestantismen og katolisismen. De tyske protestantene var i begynnelsen ganske positive til Hitler. Man trengte en nasjonal samlingsskikkelse som kunne samle tyskerne etter nederlaget etter første verdenskrig. Dessuten trengtes det en leder som ville bekjempe kommunismen. En del kristne ledere kritiserte raseteoriene og den brutale voldsbruken.

I 1932 dannet nasjonalsosialistene Trosbevegelsen for kristne tyskere. De ville få de ulike kirkene til å forkynne nazismen. I 1933 ble det lagt planer om å danne en rikskirke som skulle ledes av en nazistisk erkebiskop. Det var bare arier som fikk være medlemmer. Samme året ble en slik kirke dannet og fikk navnet Die Deutsche Evangelische Kirche. Den utviklet seg til å bli en sterk folkelig bevegelse. I 1933 ble det lansert et program der alle ikkeariere skulle fjernes fra kirken, prester som ikke var nazister skulle sies opp og deler av Det gamle testamentet skulle fjernes fra gudstjenesten. Dette programforslaget førte til splittelser innen de tyske kristne. Bevegelsen gikk i oppløsning, men rikskirken bestod.

I 1934 møttes tyske kirkeledere i byen Barmen. Her laget de en erklæring. Den gikk ut på at det var Kristus som var kirkens herre. Staten skulle ikke bestemme hva kristendom er. Disse lederne som stod bak Barmenerklæringen ble kalt Bekjennelseskirken. Ledelsen i rikskirken brydde seg lite om dem i starten. Så bestemte ledelsen i Bekjennelseskirken at de ville bryte alt samarbeid med rikskirken. Nå gikk nazistene til aksjon. Prester ble arrestert og teologiske læresteder ble stengt. I 1937 ble lederen i Bekjennelseskirken Martin Niemøller arrestert. Mange prester ble sendt til fronten.

Bekjennelseskirken sto fra første stund i åpen kamp med nazismen. Og det er inn i denne konteksten at Bonhoeffer sier at man kan bare være kirke ved lydig å følge Kristus. Etterfølgelsen av Kristus er kirkens vei, fordi den er troens vei. Bonhoeffer spissformulerer dette i boken Nachfolge hvor han sier: "Bare den troende er lydig, - bare den lydige tror." Boken Nachfolge ble utgitt på norsk med tittelen: Lydighetens vei i 1953, og burde forlengst vært utgitt i nytt opplag, brennaktuell som den er!

Nachfolge ble utgitt i 1937, mens Bonhoeffer var rektor ved et av Bekjennelseskirkens prekenseminarer. Hit kom teologiske kandidater for å få sin praktisk-teologiske utdannelse før prestetjenesten. For å dyktiggjøre disse prestene ville Bonhoeffer lære dem opp til disiplinert medarbeiderskap og konsentrasjon om det Bonhoeffer anså som det viktigste av alt: Guds ord. Ved å lese Skriften i sammenheng og be med Bibelens egne ord, skulle man lære å forstå virkeligheten i lys av Guds gjerning i verden. For å kunne gjøre dette lot han studentene bo sammen i en kommunitet, som han selv deltok i.