1.mai: Hvitveis på fars grav

13.desember i år er det 50 år siden far døde. Jeg savner den gode faren min fremdeles. Denne første maidagen dro min sønn og jeg til fars grav for å sette de første hvitveisene på graven hans, fordi 1.mai var hans dag fremfor noen. Viktigere enn fødselsdagen hans, viktigere enn 17.mai og julaften, for den del. Ikke det at de andre dagene ikke var viktige, for det var de for far, men 1.Mai skilte seg ut fordi det var arbeidernes dag - og far var arbeider. Først skomaker, så industriarbeider. 

Far tilhørte arbeiderbevegelsen, og var stolt av det. Det aller første han gjorde 1.mai var å kle seg i de fineste klærne han hadde, og så ruslet han ned til Lindbakken i Hunndalen, til krigsminnesmerket, for å hedre de falne fra 2.verdenskrig. Da var klokka blitt 07.00. Så var det hjem igjen for å spise frokost, for så å forberede seg på dagens store høydepunkt: 1.mai toget. Fra jeg var en neve stor var jeg med! Det var så trygt å leie far i hånda der vi gikk under røde faner i takt med skolekorpset. Etter at vi hadde lyttet til dagens taler vanket det så mye is og så mange pølser jeg bare orket! Og gratis kino på Folkets hus.

Dagen før dagen ble jeg sittende foran fjersynsskjemen for å se på et program om Einar Gerhardsen, selveste Landsfaderen. Det brakte med seg så mange gode minner om min far, at jeg så deler av programmet i tårer. I djup takknemlighet til de som bygget landet. Det gjorde inntrykk på meg at landets statsminister bodde i en blokkleilighet, og det ble fortalt en fornøyelig historie om da Gerhardsen fikk besøk av Nikita Khrusjtsov, og Gerhardsen ba han med seg hjem. Da Gerhardsen hadde vist ham rundt i den spartanske leiligheten, spurte så hans russiske gjest: "Når skal du vise meg hvor du egentlig bor?" Han trodde ikke at en norsk statsminister kunne bo så enkelt.

Det andre som gjorde et så sterkt inntrykk på meg var datteren til Gerhardsen som fortalte om sin da 90 år gamle far som lå syk på sykehuset, og som fikk så mange brev fra 'såkalte kristne', som datteren ordla seg, og som kunne fortelle at faren hennes kom til å 'brenne i helvete', om han da ikke omvendte seg. Det gjorde så vondt å få alle de brevene, kunne datteren fortelle. Tenk om vi kristne kunne vært litt klokere! 

I dag var det sønnen min som plukket hvitveis til en farfar han aldri fikk oppleve. De ble plukket på Lindbakken og satt i et syltetøyglass vi hadde med oss. Vi satte dem på grava. Jeg vet at far ville ha satt stor pris på det. Han elsket våren.