Kronisk sykdom byr på mange grå dager. Men det å leve med sykdom er også definitivt fylt av overraskelser. Og avbrytelser, og tilbakeslag. Den er også en pågående leksjon i fleksibilitet og utholdenhet. Fra mitt ståsted som en 62 år gammel mann, tilbyr livet som syk en intens opplevelse av å leve her og nå. Sykdom klargjører og tydeliggjør hva som virkelig betyr noe. Hva som det er verdt å bruke tid på, hva som er essensielt. Fuglesangen om morgenene, når du klarer å komme deg opp av senga, er mye mer intens, vakrere - fordi du gleder deg over at du fikk oppleve det, enda en gang. Det er ingen selvfølge. Kveldshimmelens farger legger du merke til på en annen måte enn før. At det blir lysere ute, skaper djup berøring og forsterker lengslene.
Å leve med sykdom handler om stadig nye begynnelser. Det er nåde det!
Til å begynne med blir man lei seg og fortvilet. Men når man begynner å slippe taket i at man skal lykkes, og øver seg i å bli snillere med seg selv, lærer man ikke bare å sette pris på langsomheten, men at man kan begynne på nytt - og på nytt.
Sent i livet lærte jeg å forstå betydningen av å tynne. Selv det gode kan bli for mye, og det som er bra kan bli et hinder for det beste. Når vi tynner slipper vi også solen til slik at ting kan få gro.
Når du lærer deg til å leve langsomt lærer du deg til å være oppmerksom og da lærer du deg et nytt språk. Du lærer deg takknemlighetens språk. Det har mildere konsonanter, er mindre dømmende, rausere mot deg selv, ømmere.
Og du lærer deg å lytte. Som er det første punktet i Benedikts regel.
Lytte til sjelen din. Kroppen din. Til den du egentlig er. Til andre.
Da endres livet.
Selv begrensningene kan da bli til velsignelser og gode overraskelser.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar