En bønn jeg stadig ber er denne: "Elsk meg med ømhet". Som syk trenger jeg ikke til at noen kjefter på meg. Jeg møtte en gang en mann som var rasende på meg fordi jeg har valgt å være åpen med min sykdom. Det provoserte ham. Han mente jeg gjorde det fordi jeg ville ha sympati. Det gjorde inntrykk på meg at en voksen mann kunne bli så sint på grunn av at et menneske var sårbar. Så har jeg møtt andre som er takknemlig for at jeg er åpen og ærlig. Jeg er i en tilstand nå hvor jeg ikke kan skjule at jeg sjelver, er stiv i kroppen, gråter lett. Slik er Parkinsons. Sinte stemmer skremmer meg nå. Og ikke forstår jeg hvorfor friske, oppegående mennesker som bekjenner seg til Kristus, skal bli sinte på mennesker som er syke. Jeg trodde det skulle være motsatt, for en som vil følge i Kristi fotspor.
Jesus sier:: "Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig." (Luk 6,36)
Mer av alt trenger jeg Guds nåde, derfor ber jeg om å bli elsket av Guds ømhet.
Vi kjenner vel alle ordene fra Klagesangene: "Herrens miskunn er ikke fordi, hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen, stor er hans trofasthet." (3,22-23)
Et ord som fastlegen min har lært meg er dette selvivaretagelse.
Det er et vanskelig ord .
Jeg har allerede skrevet om det første ordet i Benedikts regel, som er 'lytt'. Jeg vil føye til at det også innebærer at vi øver oss i å lytte til kroppen vår. Å leve med sykdom vil alltid forandre livene våre. Normal rutine og daglig rytme forpurres. Treningsvaner, reiser, arbeidsituasjonen, må kanskje endres, for ikke å si omformes.
Men hvordan begynner vi å lytte til en sliten kropp, til endrede mønstre, til uutalt sorg, tristhet og smerte? Kanskje ved å ta oss tid til å reflektere, erindre og huske.Vi trenger å sanse opp og slå ned på farten så mye av vi kan begynner å henge med i svingene, reflektere over det som har skjedd i livet vårt, hva vi observerer og merker oss om oss selv og vår nye livssituasjon. Hva er vår respons på vår nye verden?
Med Parkinson er det mye tap og sorg involvert. Det er viktig at man ikke neglisjerer og fornekter dette. Det er så vanskelig å akseptere at det skjer så mange kroppslige forandringer. Det er vanskelig og utfordrende å bli avhengig av hjelpemidler og andre hjelp. Det tok lang tid før jeg ville sette meg i en rullestol eller bruke rullator. Nå er både rullestolen og rullatoren befriende hjelpemidler på de dagene hvor jeg ikke har styrke nok til å gå for egen maskin. Men jeg slet virkelig med selvfølelsen når jeg tok i bruk rullestolen og ikke minst rullatoren for første gang. Da kjente jeg meg med ett så gammel. Men nå behøver jeg ikke være redd for å falle. Det er dager da jeg klarer meg uten, for slik er sykdommen. Jeg har gode og jeg har dårlige dager. Så er jeg så heldig å ha en snill kone, snille barn, svigersønn, en veldig flink fastlege, fysioterapeut (som jeg ikke klarer meg uten), hjemmesykepleie og andre - ikke minst gode venner.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar