'Det skulle vært noe mer'. Skyldfølelsen er som en klam hånd som tar tak i sjelen. Lenge nok hadde jeg lyttet til Anklagerens stemme, i det jeg oppdaget sollyset. De varme strålene av lys som skinte på skrått inn gjennom vinduet. Jeg merket meg røyken fra en glovarme koppen med Yorkshire-tea. Det var stille i rommet. Gradvis gikk det opp for meg at jeg ikke var alene. Guds hellige nærvær var der. Gradvis slapp jeg tak i selvstrevet etter å skulle lykkes med mitt prosjekt, og overlot meg selv i Guds armer. Jeg gikk fra leppenes bønn til den ordløse bønnen - til stillheten.
For å sitere Piero Ferrucci i boken 'Ineffable Grace': "Bønn er ikke en anmodning om tjenester fra Gud... ekte bønn bygger på at man anerkjenner alltings opphav og åpner seg for det... I bønnen anerkjenner vi Gud som kilden til all styrke, all godhet, all eksistens."
At bønn er å samtale med Gud er allment kjent, men ikke så mange ser at det er en annen side. Bønn handler også om å lytte til Gud. For meg - og særlig nå i forbindelse med kronisk sykdom som preger hverdagene mine alt mer - har det vært så befriende å slippe tak i leppenes bønn og øve meg på stillheten. Bønn er for meg dette: være nærværende, stille og samlet i Guds nærvær.
Det er Johannes av Korset som har sagt: "Stillhet er Guds morsmål."
Dvel litt ved de ordene før du leser videre!
Bønn er så mye mer enn de ordene vi former med våre . De gamle sa det slik: leppenes bønn er bare det første stadiet av bønnen. Så sant det er. Jeg ble forferdet og fortvilet over å oppdage at hjertet mitt ikke allltid var med meg når jeg ba, Jeg kunne formulere ord med tanken og leppene, men hjertet mitt var ikke med. Dermed ble bønnen nokså mekanisk. Noen mener at skrevne bønner lett kan bli mekanisk, og det kan de. Men det kan i høyeste grad også 'spontane' bønner være. Man skal ikke ha deltatt på mange bønnemøter, før en oppdager 'reprisene' til de som ber. Derfor tror jeg vi skal være forsiktige med å rangere eller kritisere hverandre bønneformer.
Med tiden har jeg lært å kjenne den kontemplative bønnen å kjenne. Den kan beskrives som en ordløs, tillitsfull åpenhet for Gud nærvær.
Det handler ikke om noen avansert 'bønneteknikk' - langt ifra. Snarere om den enkleste formen for bønn. Det handler om kroppens bønn. Det handler om at kroppen blir til bønn. Man sitter stille, enten på en stol, en bønneskammel eller en matte, og lar hjertet åpne seg for Den usynlige.
Et av favorittbibelstedene til Edin Løvås var dette: "For han holdt ut som om han så den usynlige..." (Hebr 11,27)
Det er det dette handler om.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar