I dansen med de glade

I morgen, 1.juni, innledes  'Apostelfasten'. Den varer frem til kvelden den 28.juni. Den dagen feirer vi en av kirjens store høytidsdager: festdagen til minne om apostlene Peter og Paulus. I dag, på den siste dagen i mai, feires dagen til minne om møtet mellom Maria og Elisabet.

Før den siste maikvelden glir over i den lyse juninatta, og skråningen i nærheten av huset vårt byr på Maria nøkleblom og skogslysningen skjuler noen Marisko, feirer kirken i Vest jomfru Marias besøk hos Elisabeth.

Det er en stor gledesdag dette, og det er på denne dagen Maria bryter ut i den store lovsangen, i Magnificat, som kirken over hele verden synger i sin vesper.

Det er kirkens første historiker, legen Lukas, som forteller om Marias besøk hos kusinen Elisabet. Etter at Maria har fått den forunderlige beskjeden at hun skal bli Gudsmoderen, skriver Lukas: "Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde..." (Luk 1,39-40)

I dag har jeg sett henne for meg! Tenåringsjenta som løper innover fjellet. Hun løper med gode nyheter. Overveldet av glede! Og det er ikke bare hun som er glad. Elisabet blir også grepet av dette forunderlige at hun får besøk av Guds mor! Elisabet er den første som omtaler Maria som den som skal føde Gud Ordet. Barnet Maria bærer under kjolelivet er jo mor til Gud kommet i kjød.

Det er mye som skjer i beretningen til Lukas. Den er ladet av det profetiske. Av Den Hellige Ånd. Når Elisabet hører Marias hilsen til seg, "sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den Hellige Ånd ..." (Luk 1,41).

Gleden ropes ut! "Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv."

Evangelieteksten for denne dagen er hentet fra Luk 1,39-45, som er beretningen om Maria og Elisabet. Mens døperen har vært vår følgesvenn frem til nå, er det Herrens mor som i dag viser hen til Han som skal komme.

I Den ortodokse kirke kalles Maria for Theotokos - Gudfødersken - og hun kan aldri avbildes alene. Derfor finner du ingen ortodokse ikoner av Maria, uten Kristus. Hun peker alltid på barnet, aldri på seg selv. Dette kommer tydelig frem under bryllupet i Kana i Galilea, hvor Jesu mor sier: 'Det han sier til dere, skal dere gjøre'. (Joh 2,5)

I forbindelse med lesningen av dagens evangelietekst fikk jeg se noe jeg ikke har sett før! Fortellingen om Maria som tar turen opp i fjellbygdene, 'til den byen i Juda hvor Sakarja bodde', er en av de vakreste fortellingene jeg kjenner i Det nye testamente. Der får Maria møte Elisabet, og når Elisabet får høre Maria's hilsen 'sparket barnet i magen hennes'. Som en respons på det Elisabet forteller, bryter så Maria ut i lovprisning og tilbedelse!

Og det var da jeg leste dette at jeg så det!

Maria står selvsagt ikke stille når hun lovpriser. Hun og Elisabeth danser! For ingen tro er så fysisk som den jødiske! Jeg har sett dette før.

I forbindelse med avslutningen av Løvhyttefesten finnes 'Torahens gledesfest', den såkalte 'åttende dagen', den dagen som sies å forgripe evigheten, - det er den kvelden da jødene danser med Torahrullene. Kropp mot kropp kommuniseres den guddommelige gleden. Og Ordet - Torahen - er midt i blant dem. Ordet som fantes før verdens skapelse. Selve Løftet.

Og slik ser jeg for meg Maria og Elisabet som danser! Maria bærer jo ikke en skriftrull i sine hender, men selve Løftet i sitt morsliv! Og de to danser i glede over Gleden! Hele Magnificat er en eneste stor Torah-dans!

Alt hører sammen. Dagens antifoner, om alle de hellige som bærer bud om lyset som skal komme. Det er profetene i Den gamle pakt. De profeterer om Isais rotstubb: 'Men en kvist skal skyte frem av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt'. (Jes 11,1)

Nå er ikke dette lenger bare et løfte, men Maria bærer oppfyllelsen av det i sitt liv. Hun bærer Det levende Guds ord, Løftet, og Maria og Elisabet danser og lovpriser og tilber Ordet!

Etter å ha sett dette, kan ikke jeg heller holde meg i ro! Men gir meg ut i dansen med de glade...