I dag er det ganske nøyaktig ni år siden pater Arnfinn Haram gikk jeg til Gud. Jeg har tenkt på ham de siste dagene. Dominikanermunken som var fast skribent for Klassekampen satte djupe spor etter seg. Selv ble jeg kraftig berørt av hans liv gjennom en personlig korrespondanse av sjelesørgrisk art. Hans råd ble til hjelp for meg den gang, og har også vært det siden. Her er det jeg skrev om bror Arnfinn i fjor:
Den siste dagen, den siste stunda kan komme brått. Få kjenner tida da den tynne hinna mellom jorda og evigheten brister og vi blir tatt imot av de evige armer. Det er noe av Guds barmhjertighet at vi ikke kjenner timen, tenker jeg.
'Ikkje song av elv,
ikkje sus av skog
berre ei mjuk togn
av uendeleg
tolmod',
skrev Arnfinn Haram i et av sine dikt. Diktet heter 'Stille kveld' og sier det meste om Arnfinn Harams eget liv. Stillferdig tro og liv, men med så mange brådjup, vis som få, en bærer av Gudsnærværet.
Vi snakker lite om han, døden. Nevnes knapt. Fortsatt er han tabu. Vi skifter fort samtalemne når han kommer på banen. Men 'ein dag skal eg stå for min Skapar' -'ein dag, som kan vera når som helst.' Er jeg forberedt på det?
Jeg liker å tenke på at jeg skal hjem, og at jeg følger en som kan hjemveien og at når jeg kommer hjem blir jeg tatt imot av en som venter. Det er blitt døden for meg. Slik har det ikke alltid vært for meg. Jeg fryktet han, men Arnfinn Haram hjalp meg til å se han som en venn.
Et annet dikt av bror Arnfinn som passer så godt inn i denne sammenhengen er diktet som bærer tittelen Fred:
Fred,
kvar kom du frå?
du kom
ikkje som sum
av mine tankar
ikkje som nei
til mine lengsler
ikkje som ja
til mine rop
ikkje som trøyst
til min fortviling
eller som eit ljos
i mørkret
du berre kom
som ein stor fugleveng
og dekte meg
bar meg
inn i eit høgare rom
inn i noko anna
som ingen kan nå
eller skiple
er det
Du?
Jeg savner bror Arnfinn. Han døde i tjeneste for den Herre han hadde valgt å tjene med hele sitt liv. På vei til gode venner, etter å ha feiret gudstjeneste i klosterkommuniteten han levde i.
Nei, jeg er ikke en del av den romersk-katolske kirke, som pater Arnfinn Haram var, men Arnfinns død er et smertelig tap, ikke bare for denne kirken, men for hele kristen-Norge. Vi følte vel at Arnfinn Haram også var litt 'vår', vi som sogner til den frikirkelige grenen av kirkefamilien.
Jeg savner hans poetiske språk, både når han skrev sine dikt på margfullt nynorsk, eller i form av homilier eller samfunnskritiske artikler i Klassekampen. Med Arnfinn Haram som skribent ble til og med Klassekampen en avis man leste med stor interesse!
Jeg savner hans åndelige veiledning. En tydelighet i en utydelig tid. Norge har ikke for mange som viser profetisk mot. Jeg holdt på å si: tale paven midt i mot, men retter det til å si: pavene! Alle disse småkongene på de ulike haugene som roper, men som ikke har så mye levd liv å vise til.
Jeg savner en munk med islenderen utenpå munkekutten og med grove raggsokker i sandalene! Raus nok til også å være noe for en sjel med lengsel tilbake til originalen, og med tretthet i kroppen etter å ha stiftet bekjentskap med alle kopiene.
Men jeg vet at himmelen er blitt rikere, det var kanskje derfor Gud hentet Arnfinn hjem så tidlig. Kanskje han trengte en sunnmøring i lovsangskoret?
Det er spesielt et dikt av Arnfinn Haram som har fått stor betyning for meg, og som jeg stadig vender tilbake til på utfordrende sykdomsdager:
Kvile over deg min ven
som eg takkar
for at eg har funne veg
til menneske i meg
den einaste vegen
til Gud
lett er det ikkje
å gå han
lett ei heller
å gå saman
endå er vi ikkje framme
endå reiser bakkane seg
opnar kløftene seg
no er det freden din
som er ropet mitt
bøna mi
Krist røre ved panna di
stryke deg over håret
stå stille
ved sida di
opne døra
til ljoset
der ventar han deg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar