Da jeg ble født, var faren min en omreisende evangelist. Det var de dagene da mange evangeliske menigheter hadde årlige vekkelsesmøter med to ukers varighet. Far var en skikkelig svovelpredikant og forkynte mest om helvete. Det fungerte også. Forkynnelsen skremte folk til “sørgebenken”, navnet mange brukte den gangen på alteret eller 'knelebenken'. Far kunne beskrive helvetes flammer så godt at jeg begynte å svette.
På grunn av dette ble jeg frelst i veldig ung alder - flere ganger, bare i tilfelle! Jeg tror jeg kan ha blitt født på ny før jeg til og med ble født! På grunn av dette fryktbaserte evangeliet og den arbeidsbaserte livsstilen det genererte, var en religiøs tilværelse alt jeg kjente til i oppveksten. En kristen var det jeg var og å gå i kirken var det jeg gjorde, så jeg kunne en dag komme til himmelen. På spørsmål om jeg kjente Gud, var svaret et umiddelbart og utvetydig ja.
Det gjorde jeg ikke.
Jeg visste hvem Gud var, og jeg ble absolutt født på nytt. Ikke desto mindre kjente jeg ham ikke på en personlig måte de første 20 årene. Jeg deltok i "Guds hus", mens vi refererte til kirkebygningen, men jeg hadde aldri hatt forbindelse med "Guds hjerte;" tragisk nok hadde jeg kjent religionsutøvelsen, men aldri gleden av hans selskap. I min familie måtte man rett og slett være kristen. Min far var forkynner - jeg tjente min fars Gud. Punktum!
Da far sluttet i tjenesten, forlot hjemmet, skilte seg mamma og giftet seg med noen andre, krasjet alle mine verdener: Familien min ble knust, min religiøse verden mistet all troverdighet, og min personlige verden hadde en frontkollisjon med kynisme og opprør. . De to tingene som hadde gitt meg identitet - tro og familie - ble revet vekk. Uten disse fortøyningene begynte jeg å drive i det mørke vannet av smerte, bitterhet og synd.
Når jeg ser tilbake, innser jeg at min personlige tro rett og slett ikke var sterk nok til å opprettholde meg under denne prøvelsen. Jeg kjente ikke Yahweh erfaringsmessig som min Gud; heller, han var min fars Gud. Følgelig, da far sviktet og forlot meg, gjorde også hans Gud det. En brukt, generasjonsfjernet Gud kan føre deg til himmelen, men han vil ikke få deg gjennom mye her på jorden. Når det blir tøft, må han være din Gud.
Gud er imidlertid ikke fornøyd med bare å være vår Gud. Hans endelige mål er å være vår far og venn, og gjennom dette forholdet tillate oss å samarbeide med ham for å føre tilsyn med vårt hjem, planeten jorden. Det er planen han startet i 1. Mosebok, og det er det Kristus gjenopprettet på korset. Hvis Gud hadde ønsket flere skapninger bare for å tjene ham, kunne han ha laget en milliard flere engler. Hans ønske var imidlertid en familie, så Herren skapte oss i sitt bilde og likhet, og pustet så inn sin Ånd og natur i oss.
Adams fall frarøvet oss dette familie- og venneforholdet til Gud. Og dessverre, selv på denne siden av korset, roter religion oss ofte det til for oss. Hvis noen hadde sagt til meg de første årene at jeg kunne være Guds venn og partner, ville jeg trodd de var vanvittige. Dessverre samarbeider de fleste kristne med en religion, ikke med Gud.
En av de store hebraiske patriarkene, Jacob, en sønnesønn av Abraham, er et stort bibelsk eksempel på en "Han er min fars Gud" type fyr. Også han hadde bare et overfladisk forhold til Yahweh de første årene. Det kan overraske deg å vite at Yahweh aldri ble omtalt som sin Gud i de første 40 årene av Jakobs liv. I løpet av denne tidsrammen ble Herren omtalt som «Abrahams og Isaks Gud». aldri som "Jakobs Gud."
Jacob, betyr "en som griper etter hælen", og en av dens billedlige betydninger er "å omgå, som om han holder på hælene; også for å holde igjen, som om du holder ved hælen. ” Jakob fikk dette navnet fordi han ble født og grep om hælen til tvillingbroren Esau. Dette humoristiske aspektet ved navnet hans, 'hæl-griperen' ble imidlertid mer enn bare et navn for Jacob. Det var faktisk et ordspill, et profetisk bilde av Adams fall, som manifesterte seg i Jakob som en medvirkende tendens til å holde tilbake eller ta fra andre for å fremme seg selv. (For alle dere som faktisk het Jakob, vær hjertelige. Problemet var ikke Jakobs navn, men hans natur. Jakob er et navn assosiert med ære og storhet i Guds og menneskers øyne. Til slutt valgte Yahweh å kalle seg «Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.»)
Jakobs vandring med Herren begynner i 1. Mosebok 28, hvor Yahweh gir ham det samme paktstilbudet om velsignelse og partnerskap som han opprinnelig hadde gitt til sin bestefar, Abraham i 1. Mosebok 12. Da Yahweh kalte Abraham og ga ham sin drøm om familie og land , viser verset at også han hadde en drøm - og at hans og Abrahams drømmer var knyttet sammen. Også med den uforståelige evnen Gud har til å male og skjule bilder av fremtidige hendelser i menneskers liv, ville Abrahams drøm forestille seg hans. Guds drøm inkluderte også en familie - den han hadde mistet; og det involverte land - hele jorden. “Vi kommer til å være partnere, Abraham,” sa Herren, “og vil dele en lignende‘ drømmereise. ’Jeg vil velsigne deg med familie og land; du skal velsigne meg med Messias som vil gjenløse min familie tilbake til meg og gjenopprette sitt herredømme over jorden. ”
Essensielt ga Gud det samme løftet til Jakob i 1.Mos 28:
"Jakob tok av sted fra Be'er-seba og gav seg på vei til Karan. Og han kom til et sted hvor han ble natten over, for solen var gått ned. Han tok en av steinene der på stedet og la den under hodet, og så la han seg til å sove der. Da hadde han en drøm. Se, en stige var reist på jorden, og toppen nådde til himmelen. Og se, Guds engler steg opp og ned på den. Og se, Herren stod over den og sa: Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Det land hvor du nå ligger, vil jeg gi deg og din ætt. Din ætt som bli somk støvet på jorden. Du skal utbre deg mot vest og mot øst, mot nord og mot sør. Og i deg og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes. Se, jeg er med deg og vil bevare deg hvor du går, og jeg vil føre deg tilbake til dette landet. For jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort det jeg har sagt deg. Da Jakob våknet av sin søvn, sa han: Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke. Han ble grepet av frykt, og sa: Hvor fordelig er ikke dette sted! Her sannelig Guds hus, her er himmelens port. Jakob stod tidlig opp om morgenen, og han tok den steinen han hadde lagt under hodet, og reiste den opp som en minnestein. Han helte ut olje over toppen av steinen. Han gav stedet navnet Betel. Før hette byen Luz." (v. 10-19)
Utrolig, etter dette dramatiske drømmemøtet med Herren på Betel, "Guds hus", var Jakob fremdeles bare villig til å forholde seg til Yahweh som fars og bestefars Gud, ikke hans egen. Han fortalte faktisk Herren at han fremdeles ikke var sikker på om han skulle gjøre ham til sin Gud eller ikke. Han ville bestemme senere, basert på Yahwehs opptreden.
Da avgav Jakob et løfte og sa: "Dersom Gud vil være med meg og bevare meg på denne min ferd, og vil gi meg brød og ete og klær til å kle meg med, og jeg kommer tilbake til min fars hus i fred, så skal Herren være min Gud."
Kan du forestille deg en slik dristighet? "Hvis du gjør det bra nok, Yahweh - gi meg rikdom, land, beskyttelse og gunst - velger jeg deg fremfor Ba'al og de andre gudene i Kana'an." Seks ganger i løpet av de neste tjue årene refereres Herren til i Jakobs liv, men blir alltid referert til som Jakobs fedres Gud; Han blir aldri kalt Jakobs Gud (se 1.Mosebok 28:13; 31: 5, 29, 42, 53; 32: 9.) Fantastisk!
Jakobs "Guds hus" (Betel) forhold til Herren var ikke nok. Selv etter at Jakob fikk et så kraftig møte med ham der, hadde han fremdeles ingen personlig omgang med eller forpliktelse til Yahweh, og et partnerskap med ham var ingen steder på hans radar. Og så langt som Guds drøm angår, hadde Jakob fremdeles ingen anelse om at den engang eksisterte.
Gudfryktige foreldre, guddommelige møter, englebesøk, overnaturlige drømmer og et besøk til "Guds hus" var ikke nok til å forvandle Jakobs overfladiske forhold til Herren til et hjerteforhold. Og de vil heller ikke være for oss. Hjertet kan bare transformeres gjennom forsettlige, personlige beslutninger og tid brukt med Gud. Jeg skjønner at selv om sammenhengen mellom Jacob og en gjenfødt kristen ikke kan være nøyaktig, tror jeg fortsatt at Gud tegnet et bilde for oss. Hvor mange kristne som går gjennom livet og som Jakob aldri blir fortrolig med Gud. Overflateforhold florerer i “Guds hus”. Tilbud som ligner på Jakobs kuttes hele tiden: "Du velsigner meg og tar meg til himmelen en dag - jeg blir kristen." Og så langt som å kjenne ham som far og samarbeide med ham for å redde verden, den tanken kommer aldri inn i deres sinn.
For en tragedie.
Likevel, for hver av oss som er villige, har Gud en plan om å frelse oss fra våre hælfangende måter å tekkkes religion og trekke oss inn i sitt hjerte. Det tok 20 år med Jacob - Gud er tålmodig - men det trenger ikke ta så lang tid.
- Dutch Sheets, 4.juni 2021/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar