Det er en ting Paulus er frimodig å be om. Det er ikke om penger eller materiell støtte, men om forbønn. Han har bønnestøtte fra mange, deriblant den kristne forsamlingen i Filippi: "Jeg vet jo at dette skal bli til frelse for meg, ved at dere ber for meg og ved at Jesu Kristi Ånd hjelper meg." (Fil 1,19) 'Frelse' her i betydningen 'redning'.
Vi feilvurderer både vår egen styrke og hvor utspekulert den onde og hans medhjelpere er om vi tror vi klarer oss uten bønnestøtte og bønnedekning. Det er igrunnen toppen av hybris - menneskets stolthet og uavhengighet av Gud. Da setter vi mer lit til vår menneskelige kløkt og kunnskap. Mangt et nederlag kommer som en konsekvens av manglende bønn og bønnestøtte.
"Hva forsamlingen trenger i dag er ikke flere organisasjoner eller mer effektive metoder, men mennesker som Den Hellige Ånd kan bruke," skriver bønnegeneralen E.M Bounds (1835-1913) og legger til: "Disse menneskene må være brennende bønnemennesker. Den Hellige Ånd virker ikke gjennom metoder, men gjennom mennesker. Han kommer ikke automatisk, og Han utøser ikke sin salvelse over planer, men over mennesker som ber." (E.M Bounds: Power Through Prayer. Moody Press, 1979, side 10)
Apostelen Paulus uttrykker noe av det samme om bønnens betydning overfor forsamlingen i Korint: "Også dere må komme oss til hjelp med bønn, slik at det fra manges munn kan lyde rikelig takk for oss, for den nåde som er oss gitt." (2.Kor 1,11)
Jeg merker meg uttrykket: "komme oss til hjelp med bønn".
Forbønnens tjeneste er den viktigste tjenesten i Kristi forsamling, og forbønnens tjeneste påvirker både den synlige og den usynlige verden.
Det er sterke ord som brukes her: "trenge seg inn", "rive til seg". Dette er mennesker som har viet sine liv til forbønn, de har revet Guds rike til seg, og de overvinner helvetes porter, gjennom bønn. Det Paulus sier til forsamlingen i Korint er at da han var på denne prøvsomme og veldig farefulle misjonsreisen var det noen blant de troende i forsamlingen i Korint, som tok tak i en annen strid, en strid i bønn, som hadde direkte innvirkning på det som skjedde med de som deltok på misjonsreisen. De hjalp bokstavelig til med å hindre at Paulus og hans reisefølge døde! Hvordan kunne de gjøre det? Ved å stride i bønn! Ved å hjelpe. Ved å trenge seg inn i Himlenes rike og rive det til seg!
Paulus oppmuntret, ja formante ofte mennesker til å være i bønn, og stride i bønn. Hvem formaner folk til å be idag? Til den kristne forsamlingen i Rom skriver han: "Nå formaner jeg dere, søsken, ved Herren Jesus Kristus og ved Åndens kjærlighet, til at dere kjemper sammen med meg i bønn til Gud for meg, så jeg kan bli fridd ut fra dem i Judea som ikke tror, og at min reise til Jerusalem kan være velkommen blant de hellige..." (Rom 15,30-31)
Paulus møtte motstand, ofte kraftig motstand på grunn av sin forkynnelse. Det er tydelig ut fra dette skriftstedet at i Judea fantes det mennesker - ikke troende - som ikke ville ham vel. Derfor formaner han forsamlingen i Rom, ikke bare til å støtte ham i forbønn og nevne hans navn i sine bønner når de husket det, men KJEMPE sammen med ham i bønn. Da snakker vi om et annerledes stadium av bønn, - stridende bønn. Vi snakker om åndelig krigføring. Til de hellige i Kolossæ, forteller han om Epafras: "som er en av dere, en Kristi tjener, hilser dere, Han strider alltid med iver for dere i bønn, for at dere kan stå fullkomne og fullendte i all Guds vilje." (Kol 4,12)
Epafras var en som stred i forbønn, han bedrev åndelig krigføring. Han tok på alvor den åndelige tilstanden som forsamlingen i Kolossæ var i, men nøyde seg ikke med å bare kartlegge den. Han gjorde noe med det! Han ba, han stred, han kjempet i bønn. Tenk hvor annerledes mye hadde vært i våre forsamlinger rundt om i dette landet, om vi hadde en del slike Epafras'er!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar