Minner fra Russland, del 1

 Jeg elsker Russland, og har gjort det siden tenårene. Kjærligheten til landet og folket kom med lesningen av Leo Tolstoj og Fjodor Dostojevskij. Er det et språk jeg skulle ønske å beherske ved siden av hebraisk så er det russisk. Språket er som musikk i r mine ører. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at jeg har vært så heldig å få besøke Russland flere ganger, og da særlig byen Pskov med omegn. Ikke minst kjenner jeg på gleden av å ha besøkt en rekke byer og små tettsteder i Pskov oblast eller fylke. Her hadde jeg gleden av sammen med familien og gode venner å besøke små evangeliske forsamlinger tilhørende den nordvestlige pinseunionen. 

I tankene mine og bønnene mine er jeg stadig tilbake og ser for meg mennesker jeg har møtt, og menigheter jeg har besøkt i Nevel, Opochka, Ostrov, Palkino, Pechory, Porkhov, Pytalovo, Strugi Kransnye, Velikiye Luki,  - bare for å nevne noen. Jeg har talt i nedlagte kinolokaler, kirker, på husmøter, i fengsler. Et sted var det så trangt om plassen at jeg og tolken sto tett inntil veggen i husets stue, og hadde folk helt innpå oss. Det satt ikke folk bare i stua, men på kjøkkenet og i gangen. 

I et kinolokale holdt jeg en dag på å bli arrestert. Den lokale menigheten hadde leid dette lokalet og innhentet alle tillatelser som trengtes fra myndighetene. Etter at jeg hadde talt, skulle vi be for de som var kommet fram for å søke Herren. Jeg gikk rundt i salen og ba for folk, da jeg kjente en hånd på skulderen min. Jeg snudde meg og der sto to uniformerte politimenn! De ba meg om å følge med dem ut av lokalet. Jeg fikk med meg tolken min, og den ene av politimennene kunne fortelle at jeg var arrestert. For hva da, spurte jeg? Vi har jo alle tillatelsene som trengtes for å knne holde dette offentlige møtet.

Da kom det for dagen at det var den ortodokse biskopen i området som hadde henvendt seg til politisjefen og hadde bedt dem om å stanse møtet. Biskopen hadde jeg aldri møtt. Politisjefen, som var mannen som førte ordet, var bekymret for de som var kommet frem til forbønn. De kunne få problemer med den lokale ortodokse kirken, for eksempel når de skulle gifte seg eller om de skulle dø og måtte ha en kristen begravelse! Jeg forsøkte å si at det var jo ikke sikkert at de som hadde kommet frem til forbønn var ortodokse kristne i det hele tatt, og at vi ikke var ute etter å skape problemer for noen. Jeg berømmet politisjefen, som var synlig beruset, for at han hadde en slik rørende omsorg for landsbyens innbyggere, og da endret han plutselig karakter til å bli svært vennlig. Det var ikke snakk om at jeg, som mente har en slik fremragende politimann, skulle arresteres! Så den angstrengte situasjonen ble løst uten videre problemer. 

Jeg er ganske sikker på at et eller annet sted i Norge var det noen som ba inderlig til Gud for meg.

fortsettes

Billedtekst: Katedralen i Pskov. Foto: Wikipedia.