"Har dere sett ham som min sjel elsker? ... jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke." Disse ordene fra Høysangen har fulgt meg en tid. Gud lar seg finne, og Han skjuler seg. Han søker oss, og vi oppmuntres til å søke Ham. En troendes liv er fullt av motsigelser, av paradokser. Dette er gudslengselens hemmelighet.
Jeg fortsetter her serien om benediktinsk spiritualitet. Den forrige artikkelen i denne serien ble publisert den 31.mai i år. Hvor lenge jeg kommer til å fortsette med å skrive den, vet jeg ikke. Her deler jeg personlige refleksjoner om det indre livets hemmeligheter. Jeg skriver så lenge jeg har noe å dele.
Det er noe underlig frigjørende som ligger i det å innse at jeg helt frem til min dødsdag skkal fortsette med dette: å holde ulike ting sammen. Søtt og surt. Lys og mørke. Natt og dag. Liv og død. Latter og tårer. Min bønn er at jeg må gjøre dette kreativt, slik at spenningene kan bli livgivende.
Som jeg har nevnt tidligere i denne artikkelserien er det første ordet i Benedikts regel: 'lytt'. Vi må lære oss til å lytte oppmerksomt og med kjærlighet, med 'ditt hjertes øre'. Altså ikke bare med med hjerne og intellekt, men med hele oss, med hele vårt følelsesregister, emosjoner, med vår forestillingsevne.
En løvsanger har hatt tilholdssted i den lille skogen bak hagen vår den siste tiden. Dag etter dag - ja de lyse sommernettene med - har den gledet oss med sin sang. Å, så vakkert, så uendelig vakkert. Jeg har hørt på den i timesvis. Bare lttet, til jeg ble glad i hele meg! Løvsangeren med sine lyse triller har berørt hele meg. Slik kan skaperverket være med på å formidle noe guddommelig. Men da må vi ta oss tid. "Kjøp den lagelige tid," sier Skriften. Tiden er dyrebar. Vi må ta vare på øyeblikkene. Stanse opp. Nyte. Si meg: Hva er viktigere enn å lytte til en løvsanger? Den stadige strømmen av urovekkende nyheter?
Den daglige bønnerytmen som den benediktinske regelen gir oss del i tar vare på hele mennesket. At vi er ånd, sjel og kropp, og at vi må være tilstrekkelig oppmerksomme på hver av disse. Det finnes en overåndelighet. Den oppstår når vi negliserer sjelen og kroppen.
Derfor er det en tid for bønn og det er en tid for arbeid, og en tid for hvile. Det er en tid til å være alene og en tid til å være sammen med andre. En tid for stillhet og en tid for rekreasjon. Det er dette som kalles for bønnens ramme - opus Dei.
Uuten at vi lærer å leve med oss selv, kan vi ikke lære å leve med andre. Men på samme måte: Inntil vi har lært å leve fullt ut og kreativt med andre, klarer vi ikke å sette pris på å være alene med oss selv. Dette er motsigelsen, selve paradokset.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar