Jeg har begynt å lese evangeliene som en fortelling om en helbredende Gud som virker midt i verdens smerte og lidelse. Det gjør det klart for meg at Gud er på de fattige og lidendes side, de som bærer sår, som er redde og sårbare - Han er på deres side. Han møter dem med raushet, verdighet og gir aldri noen forklaring som kan gjøre menneskets angst til noe trivielt. Gud, kommet i menneskers lignelse, tar menneskelig lidelse på ramme alvor - og forbinder sår. Han har selv kjent på kroppen menneskets angst og gru.
Vi ser dette tydelig hos Matteus:
"Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han lærte folket i synagofene deres og forkynte evangeliet om riket, og han helbredet alle sykdommer og plager. Og da han så folkemengden, syntes han inderlig synd på dem, for de var forkmne og hjelpeløse, som sauer uten hyrde," (9,35-36)
Å søke Kristus betyr jo først og fremst dette: å la seg bli funnet av Ham.
Å møte Kristus er å la seg berøre av Hans ømhet.
Jeg har merket meg, når jeg leser Benedikt av Nursia, at han skriver som en mann full av medfølende kjærlighet og forståelse. Han forventer mye, det er sikkert, likevel tar han hensyn til de som er skrøpelige, sårbare, gamle, syke, langsomme. Benedikt viser oss en Gud son utfordrer oss, men som elsker oss med ømhet.
En benediktiner fra det 12.århundre, Anselm, sier det slik:
"Og du, Jesus, er du ikke også min mor? Er du ikke moren som lik en høne samler kyllingene under sine vinger?"
Jeg ber om at den helbredende Gud må berøre meg - og deg! Bare et ord fra Ham og vi blir friske.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar