I det 9.Århundre tegnes det et vakkert språklig bilde av Benedikt av Nursia (480-547). Han skildres slik: "En som høster kornet inn, idet han låner fra andre og lager et nek av de mange som har gått forut." Benedikt hentet hovedsakelig sin kunnskap fra tre kilder: Den daglige lesningen av Bibelen. Det var den viktigste inspirasjonskilden. Men helt på slutten av hans regel finner vi at Benedikt anbefaler sine lesere at de studerer to ting: den hellige Basileios den store og ørkenfedrene.
Nå er vi så heldige at vi har et av hovedverkene til Basileios: "Om Den Hellige Ånd" til svensk - på Artos forlag. Den anbefales herved på det aller varmeste.
Basileios skriver ut fra sin djupe erfaring av et liv levd i fellesskap, mens ørkenfedrene skriver ut fra sin erfaring som eneboere. Altså fra et menneskelig perspektiv og fra et liv levd i askese hvor man lektlegger stillheten og enspmheten. Eller paradoksene og det som tilsynelatende kan virke som motsetninger.
Benedikt forsøker å føre disse to strømningene sammen, og med Skriften som sin autoritet. Han tillater å virke sammen på en måte som gir vekst. Det er en sannhet, men det er forskjellige sider av sannheten, forskjellige fasetter. Har vi sett dem alle? Med årenes visdom ser bi at vi bare har sett en liten bit av det hele. >Vi trenger et himmelsk perspektiv over livet. Vi ser ofte vrangsiden av det teppet Gud vever, mens Gud ser det hele ovenfra. Han vet hvordan det hele ender. Det gjør ikke vi. Vi er ytterst begrenset.
Denne polariteten - å holde motsatte ting sammen, leve med motsetninger - presenterer oss ikke for et lukket system, men for åpne dører.
Men da må vi være bærere av ydmykhetens drakt.
Benedikt lærte seg ydmykt til å leve med paradoksene og motsetningene, I regelens 7.punkt heter det nemlig at "opphøyelse fører en nedover og ydmykhet oppover."
Som ung hadde jeg svar på det meste. Nå sitter jeg igjen med undringen. Da dukker mysteriet frem igjen - og blir større.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar