onsdag, juli 14, 2021

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 19


Et av kjerneordene i Benedikts regel er 'løpe'. Benedikt ber oss om å løpe mot Kristus. Når vi løper setter vi den ene foten foran den andre. Det betyr at jeg et øyeblikk slipper balansen, og så gjenvinner jeg den. Det er risikabelt å løpe. Jeg holder balansen ved å våge å miste den.

Som Parkinsons-pasient har jeg ofte problemer med balansen. Det er ekkelt å være ustø. Jeg er nemlig blitt mye dårligere til å gå, og er redd for å falle. Derfor går jeg nå med rullator. Jeg har en i bilen, og en i hver etasje hjemme i huset vårt.  

Om jeg enn er mer begrenset fysisk, så fortsetter jeg å løpe mot Kristus. Alltid i retning Ham. Men det beste av alt er dette: Som Den ventende faren, i Jesu lignelse, løper Far meg i møte og omfavner meg og holder meg! 

Hvert skritt jeg tar er en troshandling. Skjelvende bokstavelig talt, tar jeg steg for steg mot Ham. I tillit. Grenseløs tillit. Som når jeg legger den stive kroppen min i senga mi for natten, og er i helspenn før jeg legger meg på siden med hodet på puta, og er redd for at det skal svimle for meg, men Far tar imot meg og jeg får hvile trette tanker og kropp hos Ham. Da ber jeg: "Om jeg våkner så er du hos meg. Om jeg ikke våkner, så er jeg hos Deg."

Det å løpe mot Kristus handler først og fremst om tillit.

"Far, i dine hender overgir jeg min ånd, du forløser meg, du trofaste Gud".

fortsettes

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar