Bror Davids livseksempel

Han ble født i forbindelse med et forrykende tordenvær, han som skulle bli Wales skytshelgen, David sønn av Non. Vi befinner oss i det 6.århundre. Stedet var mellom noen forrevne klipper rett overfor en bukt. Selv om regn og lyn og torden fylte luften var dette hellige stedet hvor David ble født fylt av lys og sinnsro. 

Allerede som en ung gutt ble David eller Dewi på walisisk sendt bort for å bli fostret av en biskop. Slik sedvanen var blant velstående walisere. Denne sedvanen var med på ikke bare å fostre enkeltindivider, men også forme nettverk som ga barnet den fordelen at det hadde en utvidet familie. Dette skulle få stor og avgjørende betydning for den livsgjerningen David skulle få.

Fra tidlig alder var David dedikert til kirken, Den utdannelsen han fikk forberedte ham for et liv i kirkens tjeneste. Han studerte Skriften, historien og tradisjonen. 

12 klostre sies David å ha etablert. Det siste i byen i den sørøstlige delen av Wales, langs kysten av Pembrokeshire, som bærer hans navn. Med tiden ble David både abbed og biskop. Hans lederskap ble anerkjent og ønsket velkommen. Det sies også at han var en undergjører. Den første han a for til helbredelse var hans lærer Paulinus, som fikk synet tilbake.

Han skal ha vært både stor av størrelse og sterk. Selv om han bare drakk vann, spiste grønnsaker og urter, hadde han fysisk styrke til å trekke en plog som en okse. Han valgte å leve et enkelt liv i Kristi etterfølgelse. Han behandlet andre med respekt og vennlighet. Ordene hans og det livet han levde oppmuntret mange til å velge den monastiske veien, og bli en del av det kommunitetsliv han fasiliterte. Så er det da også hans understrekning av et liv i fellesskap, og ikke hans askese, som blir trukket frem når den hellige David omtales. Det er også hans vektlegging av fellesskapsliv som fortsetter med å påvirke den walisiske kristenhet den dag i dag. 

"Alt felles", var motto for livet i de monastiske kommunitetene David av Wales grunnla. Ordet 'mitt' ble aldri brukt. 

David av Wales var i alle henseender en vennlig mann, helr dedikert til et liv i Kristi tjeneste. Menneskelig interaksjon karakteriserte hans samkvem med alle menneser - ung som gammel, rik og fattig, fremmed eller venn. Når han lå for døden samlet den monastiske kommuniteten seg rundt ham i sorg. Han minnet de som var tilstede om å følge hans eksempel, å bry seg om hverandre også når det gjelder  'de små tingene' i livet.