Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 33

Apostelen Paulus fortsetter sin 'skryteliste' og nevner:

3. Han var en hebreer.

Men hadde han ikke allerede skrevet at han var en israeler? Hvorfor nevner han da at han er en hebreer født av hebreere? Historien er som følger: Jødene var spredt ut over store deler av den da kjente verden. Det fantes tusener av dem i keiserhovedstaden Rom, og i Aleksandria i Egypt var det mer enn en million jøder på denne tiden. Og jødene holdt seg til Torahen og alle de forskrifter Gud hadde pålagt dem. Det eneste var at flere av dem glemte sitt eget språk: hebraisk. Det fantes for eksempel mange gresktalende jøder. Da var det annerledes med Paulus. Som den rettroende jøde han var holdt han på språket sitt, selv om han behersket flere språk, deriblant gresk. 

Paulus var født i den hedenske byen Tarsos. Sin utdannelse hadde han fått sin utdannelse hos en av samtidens mest anerkjente lærde, Gamaliel, jfr Apg 22,3.

4. Han var en brennende fariseer.

At Paulus var medlem av denne tidligere vekkelsesbevegelsen var noe han nevner flere ganger i Apostlenes gjerninger, jfr Apg 22,3; 23,6 og 26,5. Navnet fariseer betyr: 'de som skiller seg ut'. De tok ikke del i det offentlige liv og ikke del i offentlige oppgaver. Som fariseer hadde Paulus innviet hele sitt liv til den strengeste av alle de jødiske gruppene. Som fariseer var han ulastelig når det gjaldr å følge Loven og jødedommens forskrifter. 

5. Han forfulgte Kristi forsamling

Som fariseer og rettroende var han desto mer ivrig etter ikke bare å ta et oppgjør med de kristne, men forfølge dem fra sted til sted.  Han bokstavelig talt jaget dem, og trodde at han tjente Gud med å gjøre det. Dette plaget Paulus i årene etter at han selv ble en Kristi etterfølger. Igjen og igjen tar han det opp, jfr Apg 22,3-21;26,4-23 og 1.Kor 15,8-13. 

6. Etter loven var han uklanderlig

Paulus hevder at det ikke fantes noen av noens krav som han ikke hadde oppfylt.

Slik lister altså Paulus opp for sine lesere sitt rulleblad.  Han kan best beskrives som en god og pliktoppfyllende religiøs mann, som tilhørte den strengeste og mest selvdisiplinerte gruppering innen Jødedommen. Han brant av iver etter å gjøre alt det Gud påla ham. Alt dette kunne Paulus ha lagt på vektskålen til sin fordel. Men en skjellsettende opplevelse på vei til Damaskus i Syria hvor hans oppdrag er å finne de kristne og få dem arrestert, snur alt på hodet. Det er et før og et etter Damaskus-reisen. Plutselig betyr ikke noe av dette noen ting lenger. Han anser det for skrap, for søppel. 

Hvorfor? Mer om det i neste artikkel.

fortsettes