Finnes det noe vakrere enn å få lyst Herrens velsignelse over sitt liv? Det er kraft i velsignelsen. Jeg har hatt noen slike opplevelser av Guds forunderlige nærvær når noen har lyst en velsignelse over livet mitt. Da trenger man ikke å be om noe. Da overgir man seg til ordene velsignelsen. De bærer. De holder.
"Ja, takk, gjerne!" sier jeg villig når noen spør om de kan få velsigne meg. Jeg vil ikke gå glipp av å bli velsignet. Hvilken rikdom den er. At Herrens ansikt skal lyse over oss. Da kommer freden, selv om kroppen er full av uro.
Det er nok av harde ord og stemmer. Av skjellsord. Av forbannelser. Av forhastede slutninger. Av dom.
Herren selv møter om med ømhet, raushet og leter til Han finner de som har rotet det til for seg, men som likevel vi ha det Ham å gjøre.
Jeg glemmer aldri en kvinne som kom til meg en formiddag jeg var i kirken jeg var pastor for den gangen. Hun hadde nesten ikke kommet inn døra, før hun spurte: "Kan du lyse velsignelsen over meg?" "Ja, det kan jeg," sa jeg. Kvinnen gikk ned på kne, og jeg knelte ved siden av henne og lyste Herrens velsignelse over henne mens tårene rant nedover kinnene hennes. "Takk", sa hun i det hun reiste seg. "Er det noe jeg kan hjelpe deg med," spurte jeg. "Nei," svarte kvinnen og la til: "Det holder med velsignelsen."
Ja, det gjør det.
Billedtekst: Hellige. Alexeij Goloseevskij (Shepelev, 1917.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar