Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 43

 Glede og fred hører sammen! Igjen oppmuntrer Paulus sine venner i Filippi til å være glade: "Gled dere i Herren alltid. Igjen vil jeg si: Gled dere." (Fil 4,4)  Ikke en utenpåklistret glede, men som en Åndens frukt, på tross av omstendighetene. Paulus skriver jo dette mens han sitter i fengsel i Rom: "Men Åndens frukt er ... glede." (Gal 5,22) Og apostelen kobler denne Herrens glede sammen med en erfaring av djup fred: "Og Guds fred som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus." (v.7) 

Hvis glede og fred er kjennetegnet på et sunt kristenliv, må vi spørre hvorfor den er mangelvare i mange kristnes liv? Hva er det som stjeler gleden og freden fra oss? Det er tydelig at Paulus kjenner godt til denne utfordringen! Svaret er: bekymringer! Bekymringer tar kvelertaket på både gleden, freden og frimodigheten. Hva er så botemiddelet? Bønnen! "Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takksigelse." (v.6) 

Jeg merker meg at Paulus beskriver ulike bønneformer i dette verset. Han skriver om både bønn, påkallelse og takksigelse. 'Bønnens hus har mange rom,' er tittelen på en bok av Edin Løvås. Og slik er det! Bønnen har mange former, noe for en hver tid og anledning og personlighet.                     

"Påkallelse er mer enn bønnfallelse og antyder intenst alvor i vedvarende bønn - ikke for å oppnå fortjeneste ved bruk av mange ord, men for fullt ut å legge sin sjels byrde i Guds hender. Bønn og fred er nøye forbundet. En som tillitsfullt betror Kristus sine bekymringer istedenfor å gå og engste seg, vil erfaare Guds fredsom beskytter mot bekymringer." (Bibelen Guds Ord Studieutgave. Bibelforlaget 2.utgave 2018, side 1555)

Det manglet ikke på bekymringer for de kristne i Filippi. Selv det å være et menneske, å være så sårbar overfor farer og forandringer i dette liv, er i seg selv noe som kan medføre bekymring. Fred er derimot en frukt av bønnen. 

Paulus legger vekt på at vi kan legge alt framfor Gud i bønn. Det er ingen ting som er for stort for Guds makt, og ingen ting som er for lite for hans kjærlige omsorg.

Vi kan bringe våre bønner og påkallelser framfor Gud. Vi kan be for oss selv, og vi kan be for andre.

Paulus legger også vekt på bønn med takksigelse. Noen har sagt at den som er en kristen skal føle at hans liv er på en måte som strekningen mellom gårsdagens og dagens velsignelser. Bønnen bør derfor også være en takksigelse for selve det privilgium at vi kan be til vår Far i Jesu navn. Jesu Kristi blod har banet veien like til Guds trone. Paulus presiserer også at vi skal takke Gud for alle ting under alle forhold, både glede og sorg. Dette innebefatter to ting: takknemlighet, men også full underordning under Guds vilje. Det er bare når vi har full tillit til at Gud lar alle ting tjene oss til det gode, at vi kan ha den fulle takknemlighet som bønn i tro krever.

Resultatet av bønn i tro er at Guds fred vil stå som vaktposter omkring vårt hjerte. Det er interessant at det ordet Paulus bruker her - 'phrourein', er et militært uttrykk for å stå på vakt. Denne Guds fred, sier Paulus, overgår all forstand. Det betyr ikke at Guds fred er noe så dunkelt at menneskesinnet ikke kan fatte den, selv om om også det er riktig. Det betyr at Guds fred er så dyrebar at menneskesinnet, med all sin dyktighet og kunnskap, aldri kan klare å få den til selv. Det er kun Guds gave. Veien til fred er at vi i bønn overlater oss selv og alle vi er glad i, i Guds kjærlige hender.

fortsettes