Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 9

Kol 1,19-20: Denne trosbekjennelsen avsluttes med det mest sentrale i den kristne tro: forsoningen! "For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset."

Hensikten med Jesu komme var forsoningen mellom Gud og mennesker. Den er helt og holdent Guds initiativ. Jesus kom for å lege bruddet og bygge bro over den avgrunnen som finnes mellom Gud og mennesker. Det var fordi Gud elsket verden at han ga sin Sønn. Guds eneste mål ved å sende sin Sønn var å vinne mennesker tilbake til Gud, eller for å bruke det uttrykket Paulus bruker her i Kolosserbrevet: forsone alle ting med Gud.

Vi må ikke glemme at det er Jesu Kristi blod som gjør dette mulig. Når det kommer til vår frelse kommer vi aldri utenom blodet. Apostelen Peter kommer med en sterk understrekning av dette faktum i sitt første brev: "Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble kjøpt fri fra det tomme livet dere overtok fra fedrene, det var med Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten feil og lyte" (1.Pet 1,18-19). Korset er selve beviset på at det ikke finnes noen grense for hvor langt Guds kjærlighet er villig til å gå for å vinne menneskehjertene tilbake.

I vers 20 merker vi oss at i Kristus forsonte Gud alle ting med seg selv. Det greske ordet som brukes her: 'panta' er intetkjønn. Poenget er at forsoningen ikke begrenser seg til mennesket alene, men til hele skapningen, både levende og døde. Den visjonen Paulus bærer fram er enestående. Hans visjon var et univers der ikke bare mennesker men alle ting var forløst. Det er ingen tvil om at Paulus, eller den som skrev denne trosbekjennelsen, hadde gnostikerne i tanken når han skrev dette. Gnostikerne så på materien som ond, og dermed var også hele verden ond. Dette er derimot ingen kristen tanke. Fra et kristent ståsted er det Guds verden og den har del i den altomfattende forsoningen, hvor også naturen er innebefattet. Dette kommer klart til uttrykk i Romerbrevet: "Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier." (Rom 8,22) 

Vi merker oss en liten detalj, som egentlig er kolossal: forsoningen innebefatter ikke bare alt på jorden, men også alt i himmelen. Forsoningen er altså altomfattende.

fortsettes