Bønnen kommer til meg

Jeg finner hvile i dette: bønn - den finner man! Eller kanskje rettere sagt: bønnen finner oss. For den ekte bønnen kommer ikke utenfra, men innenfra, som en gave gitt oss av Den Hellige Ånd.

Jeg blir mer og mer opptatt av en åndelighet som har bærekraft. Stadig møter jeg mennesker som sliter med sitt kristenliv. Det være seg ledere eller lekfolk. De strever med noe de ikke får til. Enten det er å se menigheten de er hyrde for vokser. Eller det er et bønneliv som ikke fungerer, eller det er å tro når stormen raser. 

De biter tennene sammen. Stålsetter seg - og håper at det bærer. Men erfaringene er at det ikke gjør det. Det eneste de oppnår er å bli mer slitne og mer frustrerte. Corrie ten Boom ga en gang følgende gode åndelige råd: 'Gi deg ikke - gi deg over!' Her ligger det en hemmelighet gjemt: Vi må overgi oss til Ham som bærer. Det er ikke vi som bærer Gud, men Han som bærer oss. Det er i grunnen ganske opplagt, men ikke i praksis.

Jeg orker ikke lenger en tro som ikke bærer. Som hviler på det jeg burde, men som jeg likevel ikke får til, men den tro som bærer også når dagene ikke bærer meg. Og det gjør de ikke alltid.

For meg betyr stillheten mye. Den handler om å utvikle et fortrolig forhold til Ham som elsker oss. Kjernen i denne fortroligheten som oppstår når man er stille sammen med Gud er tilbedelsens kunst. I stillheten og tilbedelsen blir spørsmål til taushet. Bønn til lovsang. Lengsel til tilbedelse. Frykt til tro.

Vi tenker vel som regel at det er vi som tar initiativet til å be, men det er Den Hellige Ånd som tar det egentlige initiativet. Det er Han som skaper lengselen etter å be - i oss. Akkurat det gir meg stor hvile og ro. 'Man treffer på bønnen som den største overraskelse, eller så har man funne noe annet enn bønn,' skriver Willi Lambert i boken: 'Å be med livets pulsslag.'

Han legger til: 'Den Hellige Ånd er det bedende menneskes verden. Den er den åndelige atmosfæren som menneske lever av som menneske. Den er åndedraget, det åndelige-sjelelige oksygen. Slik er bønnen alltid blitt sett og opplevd som 'sjelens åndedrag'.

Jeg har lett for å leve for fort! Leve for mange dager i en. Gape over for mye. Kanskje jeg ikke er alene om dette? I flere år har jeg derfor øvd meg i langsomhetens rytme. Den rytmen som er god for kroppen min, for sjelen min, for ånden min.

Mer og mer har jeg begynt å forstå at Gud har skapt og lever i langsomhetens rytme. Når Han ble menneske var Hans virksomhetsområde veldig begrense. Han levde 30 år av sitt liv stort sett på samme sted. I en landsby. Hvor alle kjente alle. Når Hans offentlige tjeneste startet var det også innenfor en ganske så begrenset radius - Galilea. I gangavstand til det meste.

Jeg opplever stadig at den fred Gud har gitt meg forsvinner når jeg øker tempoet. 

Bønn kan bli stress. Krav. Men ikke om du ber i takt med hjerteslagene dine. De gamle kalte bønnen for sjelens åndedrett. Bønn handler først og fremst om hvile.

Jeg stanser ofte ved denne definisjonen av bønn, gitt oss av bederen Ole Hallesby: 'Å be er ikke mer innviklet enn å legge seg i nådens sol, å bre sin sjelelige og legemlige nød ut i det legende lys som med sine undergjørende krefter avvæpner og innkapsler alle syndens bakterier. Å være en beder vil si å ligge i lysskur og få Jesu undergjørende kraft dag og natt inn i all sin nød.' (Ole Hallesby: Fra bønnens verden, Luther forlag, 14. opplag, side 12)

Pust.

Jeg kommer garantert ikke til å rekke alt. Jeg kommer garantert til å gå glipp av mye. Møter, konferanser, men jeg vil ikke tape min sjel. Derfor vil jeg fortsette med å øve meg i langsomhetens rytme.