En natt i forrige uke drømte jeg at jeg hadde rotet meg bort et eller annet sted i Norge og fant ikke veien hjem. Jeg kjørte inn i tettsted, og stanset tre menn, en eldre mann og to yngre. De skulle vise seg å være en far med sine to sønner. De forklarte hvilken vei jeg skulle ta for å finne rett vei hjemover igjen, men før jeg rakk å si takk, sier den eldre mannen: 'Kan du ikke bli med oss hjem for å spise? Vi skal spise middag sammen med noen venner.'
Jeg takket ja til den overraskende invitasjonen. Da vi kom fram til huset var det mennesker i alle aldre der. Ung og gammel i skjønn forening. Og mange barn.
Så viser dette seg å være en husmenighet. De blir overrasket når jeg kan fortelle dem at jeg selv var en del av en husmenighet i 10 år. Jeg spør om de kjenner tidsskriftet 'The Plough', utgitt av Bruderhof-bevegelsen, og som jeg har abonnert på siden 1970-tallet - og til min store forundring har de det samlet i en bokhylle.
Etter at jeg våknet ble jeg sittende å tenke på de enkle menneskene som utgjorde disippelkretsen rundt Jesus, og som senere dannet urkirken i Jerusalem - menn og kvinner stort sett fra arbeiderklassen, fiskere, jordarbeidere, en foraktet toller, menn og kvinner uten noen formell utdannelse, kom sammen rundt et måltid mat, og mens 'de holdt måltid tok Jesus et brød ...'. Så ble en keiser denne kirkens sekulære overhode og man trengte kirkebygg og prester, teologisk utdannelse, og prestene ble til biskoper og erkebiskoper, kardinaler, paver og patriarker - og det enkle måltidet med eukaristifeiringen forsvant. Og kirken ble til en maktfaktor i samfunnet som begynte å forfølge de som tenkte annerledes enn den. Som enkle menn og kvinner, overveldet av radikaliteten i Jesu forkynnelse om Guds rike, og Hans oppstandelse, var de blitt forfulgt, nå var de ikledd skrud og ble selv en forfølger.
Skal kirken overleve i de vanskelige tidene som ligger foran oss må den bli en undergrunnskirke som urkirken var det. Det er jeg blitt mer og mer overbevist om.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar