Her følger en artikkel skrevet av den tyske teologen og filosofen Eberhard Arnold (1883-1935), og grunnleggeren av den anabaptistiske Bruderhof-bevegelsen i min oversettelse. Artikkelen er ikke mindre aktuell i en tid som vår, snarere tvert om. Den er skrevet 16.februar 1921, altså for 100 år siden, og gjengitt i tidsskriftet 'Das Neue Werk', 2.årgang nr 22, som Eberhard Arnold var redaktør for, Den er preget av den tiden den er skrevet i, men innholdet er tidløst.
Høsten 1919 gikk det ut et kall til alle nasjoner og etniske grupper om å møtes i bønn og andakt på Bilthoven i Holland. Det ble uttrykkelig understreket at bare de skulle foreta en slik pilegrimsreise som ikke ser på noen annen Herre enn Kristus. De som var var til stede rapporterte om at de som deltok på dette møtet var fulle av den fantastiske enheten som kunne merkes der. De tilstedeværende omtalte seg selv, uten mye prat eller noen av de vanlige forsøkene på å klassifisere ting, ganske enkelt som «Kirken». Dette var mennesker som nok en gang hadde våget å gå ut på veien til den ene uforgjengelige kirken, bygget på klippen i dagens levende Kristus-enhet. Da de igjen vendte tilbake til sine forskjellige land, vokste det snart opp, mange steder, små, men glødende grupper av mennesker som var grepet av kjærlighet; ved å spre frø av forsoning blant fremmedgjorte folk og klasser i sin tid
I Holland ble «the Brorskapet i Kristus» dannet, en veldig løst sammensveiset gruppe uten noe fast medlemskap, som tilbyr et hjem for fremtidige møter i «Internasjonale kristne». Et «Brorskapshus» er bygget der i skogen i Bilthoven av en byggegruppe som betaler alle sine arbeidere lik lønn. Over døren står ordene:
'En er deres herre, men dere er alle brødre.'
Dørene til dette huset står åpne dag og natt, og gir alle muligheten til å føle seg hjemme der og finne fellesskap sammen.
Fra 25. januar til 3. februar deltok jeg i en samling av Det internasjonale rådet på Bilthoven da det møttes for å vurdere hele arbeidet til Den Kristne Internasjonale. Det ble besluttet å utnevne Lilian Stevenson som sekretær for det overordnede oppdraget. Hun hadde allerede jobbet i mange år i British Fellowship og i ulike bevegelser blant kvinnelige studenter. Hun var også kjent i tyske kristne og pasifistiske kretser. British Fellowship of Reconciliation består av rundt 8000 medlemmer. Fredsbevegelsen i England øker også blant studentgrupper der, slik at den britiske ledelsen og blant studentbevegelsens sekretariat er ganske mange overbeviste pasifister som tar stilling som Jesu etterfølgere, i opposisjon til militarisme, makt politikk og kapitalisme, både i England og rundt om i verden. I U.S.A. er ting annerledes. Der har den nylig importerte, mektige militarismens ånd fullt ut fanget opinionen. Den amerikanske avdelingen av Internasjonale kristne teller bare rundt 1800 medlemmer som, i likhet med britene, bekjenner seg til Jesus Kristus, til hans ånd av kjærlighet og fred, og til kampen mot mammonismen og det kapitalistiske økonomiske systemet generelt. Sammenlignet med franskmennene ser imidlertid det store flertallet av britene og amerikanerne ut til å være mindre revolusjonære og mindre radikale. Franskmennene som var i Bilthoven var menn av hjerte og ånd som ikke forventer at en stor ny fremtid vil bli skapt av organisasjon og nye allianser, men snarere av 'élan' – den livsviktige gløden – til Guds ånd som arbeider blant menneskene. Ved dette blir de revet med for å rive ned de gamle og råtne bygningene innen politikk, økonomi og religiøsitet, og erstatte dem med en helt ny orden av ting som bare kan komme fra Gud. Blant franskmennene var det noen forskjellige karakterer – den ene tenderte til en mer panteistisk mystikk, den andre var definitivt sentrert om Bibelen og Kristus; men både med stor følelsesdybde og sikkerhet støttende den proletariske revolusjon og fylt av en lengsel etter en organisk ny fødsel av 'hele menneskehetens samfunn.' Det var fra sistnevnte at uttrykket kom, støttet av tyskerne, at 'Internasjonale kristne' burde heller kalles: 'Det kommunistiske brorskap i Kristus' hvis det bare var litt mer modent enn det er i dag.
Både i Holland og Tyskland var det ulike krefter i arbeid, som alle strakte seg mot det felles målet om Guds fremtidige rike, og med tanke på dette levde sine liv som Jesu disipler i sosial rettferdighet, avgjørende arbeid for fred og for sant fellesskap blant mennesker. Den ene gruppen la imidlertid mest vekt på forsoning mellom de forskjellige klasser og posisjoner i samfunnet, som med engelskmennene, amerikanerne og danskene – også de katolske østerrikerne – og la vekt på eksisterende forhold som så ut til å nødvendiggjøre mer organisering og et sunt økonomisk grunnlag, mens de andre erklærte sin tro på at det var nødvendig å bygge noe helt nytt og organisk på alle måter, ikke på grunn av dagens forhold i stat eller kirke, samfunn eller økonomi.
Det ville være en feil å tro at det som er viktig på dette tidspunktet er stikkord eller slagord, som «Citizens Action Group» i motsetning til «Revolution for a new Society». Det viktige spørsmålet i det øyeblikket var mye snarere: "Hva er den mest presserende oppgaven foran oss, når vi tenker på lengselen etter fred og kjærlighetens misjon i Jesu Kristi Kirke?" Er ikke det viktigste organiseringen av den eksisterende innsatsen for fred, slik at det etableres en felles sak som fredsbudskapet spres til utlandet, også gjennom sentralisert finansiering, korrespondanse, aviser og gjennomføring av reiser for å spre budskap om fred og rettferdighet? Eller er det ikke det viktigste at her og der oppstår fellesskap av mennesker, som lever og arbeider sammen, går sammen for å danne en fri samling av levende krefter, et nytt fellesskap av liv og arbeid? Ville det være en lunefull forventning om en fremtidig guddommelig orden hvis vi i dag, som tror på Kristi nærvær og kjærlighetens kraft utøst av hans ånd, danner arbeidsgrupper der i det daglige livet alle forskjeller, privilegier og klasseskiller ville bli overvunnet som så krampaktig forstyrrer våre daglige liv? Hvordan ville den offentlige forkynnelsen av sannheten i en mengde medier, i møter, foredrag, aviser, tidsskrifter eller i bøker, men fremfor alt i personlige samtaler, beholde sin genuinhet, sin dybde og sin naturlighet? Det første vi må gå ned til bør være det enkle, praktiske uttrykket for våre nye følelser og samvittighet gjennom dagliglivet og verden. Den fullstendige forankringen av det nye livet i den harde bakken rundt oss må komme til organisk vekst, og gjennomsyre stadig dypere og sikrere kravene fra den sosiale samvittigheten og trangen til fullstendig kjærlighet og rettferdighet, i samsvar med «Kristus i oss».
Oppgaven som ligger foran oss er enorm, men vi kjenner våre svakheter og grenser. Alt som kan bryte gjennom her og oppnå en varig seier er en ubegrenset, uuttømmelig styrke. Det som trengs er et forsoningsarbeid i stand til å overvinne alle blokkeringer og barrierer i våre hjerter og i forholdene rundt oss. Over hele verden er det ting som skiller oss fra hverandre, og alle har noe mot noen andre. De kommer med sine ønsker og sine krav, sine klager og anklager; de føler hvor lite genuint det er i alle gjensidige forsikringer om kjærlighet og respekt, om dedikasjon og fellesskap, om rettferdighet og om vennskap. De ser overalt anstrengelsene som gjøres for å holde på privilegier og eiendom som menneskene har oppnådd, eller hvordan de på den annen side gjør alt for å oppnå den eller den eiendommen eller privilegiet som de ser i andres hender. De forskjellige folkene eller klassene, forretningsbedriftene, familiene og individene – alle er en del av kampen for tilværelsen, kampen om eiendeler, for profitt og fordeler; og likevel føler de alle i sine innerste hjerter at det kunne være annerledes, at det samme rommet i samme verden kunne brukes med samme hengivenhet av tid og krefter og gjøres det beste ut av på en annen måte: ikke lenger mot, men for hverandre, ikke mer i konkurranse og fiendskap, men i kjærlighetens tjeneste.
Derfor ser menn igjen og igjen til religionen, som tross alt stod for dette budskapet om et nytt fellesskap; og igjen vender de seg forferdet og forvirret bort fra den offentlige presentasjonen av denne kjærlighetsreligionen. "Hvordan er det?" spurte en arbeider meg nylig etter en tale jeg holdt om «sosialisme og religion» på et fagforeningsmøte. «Hvordan har det seg at kirkene og skolene alltid har lært oss det rene budskapet om Jesus fra Nasaret? Hvorfor gjør de det og tenker likevel ikke på å ordne livene sine i henhold til denne læren?» Det dukker alltid opp en mistanke om at kirkene, de religiøse miljøene og den kristne "offisielle makt" fortsetter som de gjør for å frede de fattige og vanskeligstilte, slik at de nøyer seg med å akseptere ting som de er og sikre og beskytte bedre stilt i uforstyrret glede av deres materielle og intellektuelle fordeler.
Forsoning! Kan forsoning noen gang oppnås ved å forkynne den uten å etterleve den? Kristi kirke sendes ut med budskapet: «Bli forsonet», og dette budskapet er religiøst. Forsoning med Gud betyr den altomfattende forsoning mellom mennesker med hverandre. Kristi kirke er satt opp som "ambassaden" for en kommende verdensorden, som "budbringeren" for et annet rike blant fremmede stater og samfunnsordener. Hvert medlem av Kristi kropp er medlem av denne dedikerte, hellige ambassaden. Dette faktum betyr at en slik ambassade ikke kan underordnes karakteren til den eksisterende verden, den eksisterende statsordenen eller den eksisterende lagdelingen av samfunnet. Som borgere av et annet statsborgerskap er alle medlemmene av denne ambassaden utlendinger og fremmede her. Og likevel er deres situasjon en annen enn alle andre fremmede i landet og blant folket, for deres kommisjon kjenner ingen annen tjeneste enn kjærlighet og lojalitet. De føler seg ikke i opposisjon til menneskene de bor blant; snarere føler de at de er støttespillere og hjelpere til alle dem som er i trøbbel av noe slag, som må lide på noen måte. Dessuten er de borgere i to verdener og er derfor konstant involvert i ansvaret for sine medmenneskers skyld og ulykke. De er og de vil forbli identifiserte, og solidariske med alle menn som er i nød og som blir skyldige i deres nød.
Nå er det, blant kristne av alle slag, mange forskjellige grader eller nyanser av tjeneste for sine medmennesker, en varierende kombinasjon av fargene til det motsatte verdensriket og verdensordenen. På den ene siden er det de som er sterkest trukket av ansvaret for deres nåværende omstendigheter; den generelle forståelsen av resten av dem de tilhører, innbyggerne i deres verdensstat og pliktene som ligger i deres lokale kirke. De andre legger mer vekt på motsetningen som utgjøres av den fremtidige verdensordenen og levemåten i en revolusjonær krig mot den nåværende tilstanden av kjærlighetsløshet, urenhet, mammons ånd og usannhet. De føler seg kalt til en avgjørende kamp som vil avsløre disse egenskapene til djevelen og hans demoner uansett hvor de er og vil engasjere dem i kamp. De føler seg kalt til en stadig fornyet satsing i sentrum av denne store verden, som også djupt inne i deres egne hjerter, slik at frøet til en fremtidig verden og livsorden kan finne en slik frihet i fullkommen litenhet og svakhet. vekst at denne veksten stadig skal bety et brudd med den gamle personlige natur og mot eksisterende forhold i stat og kirke, i samfunnet og i næringslivet.
En slik ny begynnelse, så liten og så svak, står overfor en enorm kraft av hindringer og handikap. Det uforsonlige og ubalanserte, det urettferdige og kjærlighetsløse, er overalt på jobb i sin fulle styrke. Uansett hvordan vi søker i oss selv, hjemme eller i landsbyen vår og til og med i gatene i storbyen; uansett hva våre tanker er om sosiale forhold eller kontakten en person har med en annen, overalt møter vi mistillit og uvanthet, mot krav og klager, avslag og vond vilje. Jesus sa at enhver religiøs ritual, ethvert religiøst offer eller innvielse, er meningsløst når det fortsatt kan være en uforsonlig motsetning eller en uavklart anklage. Det er det mest forbløffende i kristenhetens historie, at menn alltid har funnet en måte å roe samvittigheten sin i gudstjenester og bønnestunder, mens de utenfor står massene av de fattige med sin tunge belastning av anklager og banker på alle dører og mørklegging av glassmalerier. Det kan ikke være forsoning med Gud uten forsoning med alle mennesker. Det kan ikke være noen subjektiv kristendom i betydningen av begrensninger som pålegges individet i all dets litenhet og isolasjonen av dets individuelle forhold til Gud, for det er ikke noe isolert individ, og det er ingen Gud som ser på noen av oss uansett vår forbindelse med våre medmennesker.
Å bli en kristen og å se Gud, å ha del i Guds rike, betyr derfor samtidig å vise barmhjertighet mot alle mennesker, å ha en hunger og en urokkelig tørst etter en altomfattende rettferdighet i kjærlighetens tjeneste. og ikke-voldelig dedikasjon.
Derfor er det i dag igjen det avgjørende spørsmålet om det her og der i dette landet eller blant dette folket skinner ut en Guds gnist som har i seg selv det rene lyset fra Jesu forsonings tjenende ånd. Bare Guds store ild, ilden fra Guds nært forestående fremtidige fremtreden, kan gi disse individuelle gnistene en avgjørende betydning. Men likevel har den minste gnisten av den kommende brannen sin betydning.
Denne Guds kommende ild, som skal gripe hele menneskeheten og forvandle den, er Guds fremtidige rike, tilsynekomsten av den kommende Kristus. Den lille gnisten som lyser i mørket fra den samme ilden er Kristi kirke, som i dag utstråler samme natur som den historiske Jesus og Kristus som skal komme igjen. For hun er hans kropp, hun er den kroppslig tilstedeværende Kristus på denne jorden. Hun lever som en del av lidelsesfellesskapet til den foraktede Kristus. Men hun står også i den oppstandne Kristi livskraft. Her er den samme Guds kraft, den samme Guds karakter som i evangelienes Jesus og i rettferdighetens og kjærlighetens kommende orden.
For i det uendelig lille er Gud like sterk som i det uendelig store. Det er derfor et spørsmål, akkurat nå, om mennesker fatter og lever ut sitt fellesskap med Gud som en fellesskapstjeneste overfor alle sine medmennesker. Spørsmålet er om kristne innser den enorme oppgaven som er pålagt dem, at alt må forsones som i dag er uforsonlig. Der denne overbevisningen har tatt tak i livet, kan man ikke lenger holde fast ved eiendommens «privilegium» eller bruk av makt, for det kommer hvert øyeblikk til ens bevissthet: det du holder i hånden er det tusener på tusener er. sliter for. De står for døren din, for å si det sånn, og venter på å se om det er mulig for deg å tilbe Gud uten å tenke på hva de ber deg om, som de vil fortsette å appellere om for Gud, til du gir dem det. .
Det må derfor skje i det endelige arbeidet til Forsoningsfellesskapet i alle land at en fremme av denne praktiske oppbyggingen av et ekte, ikke-voldelig og eiendomsløst livsfellesskap søkes og kommer til uttrykk i ekte livsfellesskap med åpen dør. for alle.
For i det uendelig lille er Gud like sterk som i det uendelig store. Det er derfor et spørsmål, akkurat nå, om mennesker fatter og lever ut sitt fellesskap med Gud som en fellesskapstjeneste overfor alle sine medmennesker. Spørsmålet er om kristne innser den enorme oppgaven som er pålagt dem, at alt må forsones som i dag er uforsonlig. Der denne overbevisningen har tatt tak i livet, kan man ikke lenger holde fast ved eiendommens «privilegium» eller bruk av makt, for det kommer hvert øyeblikk til ens bevissthet: det du holder i hånden er det tusener på tusener er. sliter for. De står for døren din, for å si det sånn, og venter på å se om det er mulig for deg å tilbe Gud uten å tenke på hva de ber deg om, som de vil fortsette å appellere om for Gud, til du gir dem det. .
Det må derfor skje i det endelige arbeidet til Fellowship of Reconciliation i alle land at en fremme av denne praktiske oppbyggingen av et ekte, ikke-voldelig og eiendomsløst livsfellesskap søkes og kommer til uttrykk i ekte livsfellesskap med åpen dør. for alle.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar