Å bry seg om andre er for det første å hjelpe dem til å overvinne den enorme fristelsen til selvforakt. Enten vi er rike eller fattige, berømte eller ukjente, fullt dyktige eller funksjonshemmede, deler vi alle frykten for å bli forlatt alene og forlatt, en frykt som forblir skjult under overflaten av vår selvoppfatning. Det er mye djupere forankret enn i muligheten for ikke å bli likt eller elsket av mennesker. Dens djupeste rot ligger i muligheten for ikke å bli elsket i det hele tatt, å ikke tilhøre noe som varer, eller å bli oppslukt av et mørkt intet – ja, å bli forlatt av Gud.
Omsorg er derfor å være tilstede for mennesker mens de kjemper denne ultimate kampen, en kamp som blir stadig mer ekte og intens når døden nærmer seg. Døden fremkaller alltid, med fornyet kraft, frykten for at vi er ikke er elsket og til slutt vil bli redusert til ubrukelig aske. Å bry seg er å stå ved siden av en døende og være en levende påminnelse om at personen virkelig er Guds elskede barn. . . .
Vi bør ikke prøve å bry oss selv. Omsorg er ikke en utholdenhetsprøve. Vi bør, når det er mulig, bry oss sammen med andre. Det er omsorgsfellesskapet som minner den døende om hans eller hennes kjærlighet.
- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar