Tungetale som bønnespråk

Mange er blitt støtt av tungetale fremført i gudstenester og møter med høyt stemmevolum og med en skjærende, skrikende og gråtkvalt stemme. Meg selv inkludert. Av og til har jeg krympet meg i stolen under slike møter, og håpet at det ikke var møtefremmede har vært til stede. Kanskje er det denne kjødelige bruken som har ført til at tungetalen har forstummet i mange sammenhenger?                      

Jeg tenker på noen ord av Lewi Pethrus disse dagene. Om tungetalen skriver han: "Denne gave hører til den kristne mystikkens innerste område."Når jeg blar gjennom mine notater har jeg funnet ut at jeg i mine bønneseminarer altfor sjeldent har talt om tungetalen som bønnespråk. Det vil jeg forsøke å rette på. For  hvilken gave tungetalen er for vårt bønneliv, når ordene kommer til kort! 

Det er spesielt tre skrifsteder som har satt meg på disse tankene: 

"Om jeg taler med ... englers tunger" (1.Kor 13,1)

"For den som taler med tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstp ham, men han taler hemmeligheter ui Ånden." (1.Kor 14,2)

"For når jeg ber med tunger, da er det min ånd som ber ..." (1.Kor 14,14)

Disse tre skriftstedene taler om tungetalen som bønnespråk. Det mest intime bønnespråket. Det som bare er mellom Herren og meg. I 1.Kor 2,9-10 beskriver apostelen Paulus dette slik: "Men, som det står skrevet: Det intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskers hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." Derfor kan Paulus si: "Jeg takker Gud. Jeg taler mer med tunger enn dere alle." (1.Kor 14,18) Hvordan? Paulus bruker tungetalen som bønnespråk!

For meg personlig er tungetalen som bønnespråk og stillhet uløselig knyttet sammen. 

I Romerbrevet gir Paulus uttrykk for det Åndens bønnespråk som rører seg på djupet i oss med ordene: "Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord." En som gjorde seg en slik erfaring var den hellige Patrick av Irland: 

"På nytt så jeg ham be i meg. Jeg befant meg i min kropp, og jeg hørte han be over meg, det vil si, over mitt indre menneske, og han ba det kraftfullt, med uutsigelige sukk. I hele den tiden som det varte var jeg aldeles stum og forundret. Jeg undret på hvem det var som ba i meg. Men mot slutten av bønnen talte han som det var Ånden, og da kom jeg til meg selv og minnet meg om at apostelen hadde sagt: Ånden støtter oss i vår svakhet. Vi vet jo ikke hvordan vår bønn egentlig bør være, men Ånden ber for oss med rop uten ord."

Tungetalen som bønnespråk er djup som roper til djup.