Evan Roberts selv så dette helt annerledes. I følge sin biograf, Brynmor Pierce Johns, sa Even Roberts dette ved begynnelsen av disse stille årene, her i min oversettelse:
"Mitt arbeid er nå begrenset til bønnen og det er til den jeg har hengitt meg i 25 år. Når jeg preker kan jeg nå noen få, ved bønnen kan jeg nå en hel verden, men folk flest forstår ikke dette."
Jeg pleier å si det slik at "Gud gjør mer bak ryggen din enn foran øynene dine."
Det skjer mye i det skjulte livet i Gud. Lønnkammeret er vårt viktigste rom.
Høsten har nesten umerkelig sklidd over i vinter. Her viser gradestokken 14-15 minus. Dette er en årstid da naturen går i dvale, til ro. Hvor det tilsynelatende ikke skjer så mye. Vi trenger slike tider. Også vårt åndelige liv opplever årstidenes, sesongenes, skiftninger. Det er avgjørende viktig fort vårt åndelige og vel at vi lever med i disse årstidene, og våger å stanse opp og forbli der Gud vil vi skaal være.
Adventstiden er en del av denne åndelige sesongen. Av en ventetid. En tid for å slå ned på tempoet, roe ned, hvile og våke! Det er definitivt ikke en tid for hastverk, for masse aktiviteter. I koronatiden har det gått ut et tydelig ord fra Herren om å trekke seg tilbake, lytte til Herren. Men så raskt samfunnet åpner opp igjen durer vi avgårde, setter opp igjen tempoet - når skal vi endelig lære? Herren kaller oss ikke tilbake til 'normalen', slik det var før koronaen, men til større intimitet med Ham. Hører du den stille, vare stemmen?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar