Elsket

I mange år nå har jeg bekjent mine synder som det siste jeg har gjort før jeg har lagt meg for å sove. Jeg har bedt som følger kirkens gamle syndsbekjennelse: 'Se i nåde til meg, arme syndige menneske som har krenket deg i tanker og med ord, og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte, for Jesu Kristi skyld ha langmodighet med meg, tilgi meg alle mine synder og gi meg å frykte og elske deg alene...' Det gjør jeg fremdeles. Men i det siste har jeg lagt til noe i min bønn, som har snudd det meste på hodet!

Jeg har begynt å fortelle meg selv at jeg er elsket - betingelsesløst. 

Det er det aller siste jeg gjør før jeg legger meg for å sove.

Menneskets opprinnelse er ikke syndefallet. Menneskets opprinnelse, og dermed sanne identitet, er at det er skapt i Guds bilde og at Gud selv blåste livets ånde i oss, så vi ble levende!

Etter at jeg har vært igjennom to hjerteinfarkter, en bypass-operasjon og fikk store, daglige utfordringer med Parkinson, har jeg blitt mer sårbar, utsatt og redd. Da er det lett å falle i selvforaktens favntak. Selvforakten, ikke stoltheten, er det åndelige livets verste og største fiende. For selvforakten taler mot Guds stemme, som har ett budskap: at vi er elsket. 

Gud elsker meg der jeg befinner meg i livet. 

Med alle mine feil og skrøpeligheter. Med alle mine sår, tilkortkommenheter og begrensninger. 

Jeg er elsket.

Sett, holdt, favnet.

Det å si de tre ordene: 'jeg er elsket', gjør noe med meg. Det har gjort meg tryggere i møte med det uforutsigbare med å ha Parkinsons, hvor dagsformen kan være så skiftende. Jeg er nemlig elsket alle dager - og like mye. På helligdager, som hverdager.

Hvorfor ikke starte 2022 med å si til deg selv hver dag, som det siste du gjør før sovner, og det første du gjør når du våkner: 'jeg er elsket'? Tro om ikke 2022 da blir et rikt og spennende og innholdsmettet år.

Så ber jeg: 

'Far, la meg få falle i søvn i armene dine, og våkne med Ditt nærvær. Kjære Jesus, om jeg våkner så er Du hos meg, om jeg ikke våkner så er jeg hos Deg.'