Hvem var disse bederne som holdt verden oppe?

 Å bo på en elvebåt endrer perspektivet ditt på mange ting. Jeg har for eksempel blitt overrasket over å oppdage antallet ødelagte klostre som er gjemt bort i engene ved vannveiene, usynlige fra veien. De står - stilltiende og triste - som beskjeder fra en annen verden, ikke mindre mystisk enn oppdagelsen av labyrintiske mønstre brent inn i jorden av fremmede romskip. Bevis på en primitiv stamme, en utdødd sivilisasjon gjemt i djupeste, mørkeste Surrey!

Hvem i all verden var disse menneskene? Hvilke krefter drev dem til å stable steiner mot himmelen uten betong eller kran, for å arbeide disse flomflyene i generasjoner, og så sine bønner og deres liv så strengt og nådeløst inn i landet? Soli Deo gloria.

Wendell Berry sier at «Det er ingen uhellige steder; det er bare hellige steder og vanhelligede steder.» Men hva slags hellige er disse?

Noen ganger fornemmer jeg de eldgamle bønnene på disse stedene som om de kommer fra bakken, som reiser seg som tåke fra myra og hvisker mellom skredet av steiner over hodet mitt. «Stå ved veiskillet og se,» sier profeten. "Be om de gamle stiene, spør hvor den gode veien er, og gå på den, og du vil finne hvile for dine sjeler." (Jeremia 6:16)

Klostersamfunn var absolutt en gang skilt ved livets veikryss, og talte til middelalderens sinn om evige, infernalske, flyktige realiteter. Uunngåelig lånte de språket sitt til gatene og skolene, bryggeriene, herbergene og byene som kretset rundt deres gunst. Gjennom mange århundrer skar de seg inn i topografien og psykologien til landet vårt.

Disse ruinene forblir hellige, som Wendell Berry sier, men deres vanhelligelse har vært systematisk. Hvis Henry VIII ikke hadde revet dem ned, stein for stein, sted for sted, på 1500-tallet, ville akolyttene til René Descartes ha gjort det på 1600-tallet. Den monastiske måten trosser og skremmer ethvert system som guddommeliggjør og fetichiserer seg selv.

Og så disse en gang så pulserende husene med bønn, utdanning, medisin og sosial virksomhet markerer elvebredden i dag som ødelagte gravsteiner. Anakronismer i tid. Melankolske fantomer av skygge og stein som hjemsøker det engelske landskapet med en veldig stor stillhet. De er knuste bein av begravde kropper i rigor mortis som grimaserer mot de stille beitende kyrne.

Og likevel har de aldri i mitt liv virket mer levende. I et øyeblikk med stor fragmentering og desorientering i samfunnet snakker gjenstander som disse - de profeterer - om de sikkerhetene og tvetydighetene vi har mistet. De minner oss om skatter vi knapt kan navngi.

Hvor så desperat trenger vi at slike varmekilder av bønn for å brenne igjen, og belyse den nye mørke middelalderen som griper om seg, selv mens jeg skriver.

I Den hellige uken i 1941, da andre verdenskrig raste over Europa, Asia og Nord-Afrika, gikk Thomas Merton inn i Gethsemani, et trappistkloster i Kentucky. Det var et avgjørende øyeblikk. Klosteret skulle bli hans hjem de neste 27 årene. "Dette," gispet han, "er sentrum av Amerika." Han skriver i dagboken sin, "Jeg hadde lurt på hva som holdt landet sammen, hva som har hindret universet fra å sprekke i stykker og falle fra hverandre. Det er steder som dette klosteret. . . . Dette er den eneste virkelige byen i Amerika. . . . Det er en aksel som hele landet snur seg blindt rundt og ikke vet noe om.» (Secular Journal)

Det er denne overbevisningen - at steder for bønn på en eller annen måte holder verden sammen - som inspirerer oss til å etablere 24-7 bønnesamfunn i denne tiden med akselerert fragmentering. Det er derfor Jill Weber er opptatt med å gjenåpne det 1400 år gamle hellige stedet ved #WaverleyAbbey som et levende sted for bønn for vår tid. Det er grunnen til at stadig flere finner seg tiltrukket av bønnene til #Lectio365 og til og med regelen for #OrderoftheMustard Seed. Det er grunnen til at så mange bønnehus dukker opp rundt om i verden raskere enn vi kan spore dem.

- Pete Grieg, grunnlegger av bønneinitiativet 24/7. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)