Hver generasjon må gjenoppdage Bergprekenen!

Boken 'Salt and Light' av Eberhard Arnold åpner med spørsmålet: «Hvordan responderer vi på Bergprekenen?» – et spørsmål som må stilles av hver ny generasjon. Hver generasjon må finne sitt eget svar på Jesu kall. Likevel er det gjennom århundrene et fellesskap av dem som møter den mektige utfordringen med Bergprekenen uten forbehold, klar for ubetinget disippelskap. Blant dem som taler til oss i dag er valdenserne og hussittene, døperne og hutterittene, mennonittene og kvekerne, og nå Eberhard Arnold fra Bruderhof. På Jesu vei mister imidlertid tidsintervaller sin mening; tidligere dagers brødre og søstre taler til oss som om de var tilstede i dag - som de er, hvis vi lytter til dem og gjennom deres stemmer hører Jesu røst.

Da jeg leste Arnolds visjon av Bergprekenen og så for meg den første Bruderhof - en ensom, fattig liten bosetning i Rhön-åsene - ble jeg plutselig slått av den uatskillelige forbindelsen mellom Jesu ord og ubetinget disippelskap, mellom disippelskap og fellesskapet. Livene til de tolvs, mellom broderkjærlighetens liv og forventningen om Guds rike på jorden. Disse tingene må aldri skilles fra hverandre.

Arnold viser oss at Bergprekenen ikke er en ny morallov, men en proklamasjon, et vitne om kraften i det kommende riket og det sanne liv. Saligprisningene kommer foran Jesu nye bud. Før han legger disippelskapets åk på oss, fyller Jesus våre hjerter med Guds ånds krefter. Arnold viser oss at det å følge disse budene konsekvent verken er et ideal eller en prøvelse, men en selvfølge i Jesu fellesskap. I Jesu fellesskap blir livet klart, enkelt, avgjørende og utvetydig. Borte er de mange tvilene og kompromissene, de mange halvsannhetene og halvhjertetheten. Vi kan bare elske Gud av hele vårt hjerte og hele vår styrke; vi kan bare følge Jesus med udelt dedikasjon – ellers følger vi ham ikke i det hele tatt.

Arnold viser oss videre at disippelskap og fellesskapsliv hører sammen: de kan ikke skilles. Det er fra fellesskapslivet vi henter styrke til disippelskap og mot til å møte den uunngåelige motstanden. I disippelskap finner vi våre brødre og søstre i felleslivet. Bruderhof-fellesskapet beviser det. Jeg spør meg selv hva statskirkene, som fortsatt prøver å leve et kristent liv, kan lære av slike konsekvent kristne fellesskap. Først og fremst må vi legge ned våre gamle fordommer og kjetterjakt. De nært beslektede mennonittiske og hutterittiske gruppene har aldri – verken i fortiden eller i dag – vært fanatiske entusiaster eller snevre sekterere, men genuine kristne samfunn. Riktignok representerer deres eksistens en kritikk av livet til kristne i de etablerte kirkene. Svaret vil være å begynne å lære av dem. Så jeg har spurt meg selv, hvordan kan den etablerte institusjonelle kirken bli en levende, felles kirke? Hvordan kan våre menighetsmenigheter bli tros- og livsfellesskap? Jeg tror at dette er veien inn i fremtiden, og jeg ser at flere og flere går i den retningen. Vi leter ikke etter den selvrettferdige kristne sekten som forakter verden, men etter den åpne kirken i det kommende Guds rike. Denne kirken er åpen og ønsker alle velkommen, slik Bruderhof gjør. Den er åpen for fattige, funksjonshemmede og avviste, som finner et tilfluktssted og nytt håp der fordi de finner Jesus.

Arnold legger mye vekt på realismen i det kristne håpet: Kristne håper ikke på frelse for sine sjeler i det hinsidige, men ber, slik Jesus ber oss: "Komme ditt rike!" Arnold har ofte kalt dette kommende riket «Guds fremtidige tilstand». I likhet med Det nye testamente snakker han om «den himmelske by» og «den himmelske politeuma». Han snakker om riket som skal komme til jorden i politiske termer. Det er veldig viktig for meg: Hvis jeg ber om at dette riket kommer, kan jeg ikke overlate jorden til kriger og økologisk ødeleggelse og til de som håper på sikkerhet ved å true med slike katastrofer. Hvis jeg ber om Guds rikes komme, kan jeg ikke stå ved siden av mens miljøet og mine medskapninger blir tilintetgjort gjennom sivilisasjonens fremgang og atomkraftverk. Å be om Guds rikes komme krever en avgjørende motstand mot jordens ødeleggelse. I sitt håp var Arnold like jordisk, fysisk og helhetlig som Christoph Blumhardt var.

Arnold kalte en gang Bruderhof «Guds rikes såkorn». I løpet av nazi-årene "døde" dette frøet som det nedgravde frøkornet apostlene snakker om. Men den har også båret – og bærer – rike frukter, ikke minst håp. Bruderhofs, som alle trosbaserte samfunn og fellesskap, er lys av håp i en tid som noen ganger ser veldig mørk ut. Måtte de ikke lenger forbli «gjemt under en skjeppe», men bli fulgt mer og mer av oss andre.

- Jürgen Moltmann (96), tysk reformert teolog, professor i systematisk teologi. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)