Hvor går veien videre? Et personlig vitnesbyrd

Dette er historien om hvordan en beder fra midten av 600-tallet, skulle bli meg til stor åndelig hjelp og stake ut en ny kurs for den sesongen jeg går inn i nå. Hans navn er Isak Syreren, og jeg har skrevet om ham flere ganger ved ulike anledninger. Hans liv sammenfaller med noen av historiens mest dramatiske årtider. Men først litt nåtidshistorie:

Lørdag ble det offisielt kjent at jeg slutter som pastor for Brumunddal baptistmenighet. Pastortjenesten lot seg ikke kombinere med en sviktende helse. Dessverre. Etter bønn og nøye overveielser og etter råd fra min fastlege, måtte jeg ta den vanskelige avgjørelsen. Det var på ingen måte enkelt, men riktig, både for meg og menigheten. Tenk at en menighet ville satse på en pastor med Parkinson! Det står et respekt av. Men nå vil ikke kroppen mer. Den sier kraftig fra.

Dette skjer omtrent samtidig med at jeg har avsluttet et engasjement som veileder sammen med den tidligere generalsekretæren i Det Norske Baptistsamfunn, Terje Aadne, for en menighet i krise. Det arbeidet kostet mye krefter, og det var under den prosessen at jeg fikk mitt andre hjerteinfarkt. Nå har jeg ingen flere slike engasjementer, som krever min tid og mine krefter. Det kjennes godt.

Så hva gjør jeg nå når jeg trer inn i denne sesongen av mitt liv? Det er her Isak Syreren kommer meg til hjelp! 

Isak valgte å bryte opp. Etter fem måneder som biskop hadde han fått nok. Han forlot Ninive, dagens Mosul i det nordlige Irak. Trett av alle kirkelige stridigheter, trett av alle administrative oppgaver, trett av alle anklager om vranglære, brøt Isak over tvert og søkte ørkenen, stillheten og Guds ansikt alene. Isak vandret hjemover både i bokstavelig og åndelig betydning og slo seg ned i ørkenområdene i mellom utløpet av Tigris i Den persiske bukten og Zagrosfjellene langt nede i det sørvestlige Iran. 

Når Isak legger ut på sin pilegrimsreise fra Ninive har han personlig opplevd hvordan krigen mellom persere og romere fortsetter med den arabisk-islamske erobringen av den orientalske kristenheten og i det persiske rikets sammenbrudd. Nesten hele sitt aktive liv levde Isak med krig og blodsutgytelser rundt seg. I denne særdeles urolige og utfordrende tiden oppsøkte han sillheten. 

Slik er også innledningen til den nye sesongen jeg går inn i nå. Det er uro og krig rundt oss, det er åndelige stridigheter og teologiske kamper. Jeg har for lenge siden sluttet å ta del i det  offentlige ordskiftet i sosiale medier. Det er å øde krefter på absolutt ingenting. Nå trekker jeg meg også tilbake fra pastortjenesten og andre verv, for å hengi meg til det indre livet og tidebønnens gode rytme. Jeg kommer fortsatt til å tale og undervise, der hvor jeg får forespørsler og når våren kommer og snøen forsvinner er det et mål å ta opp igjen gudstjenestefeiringen i Kristi himmelfartskapellet. 

Underveis i min nye livsfase kommer jeg til å ta med meg Isak, eller kanskje det er omvendt! Kanskje det er Isak som tar med seg meg? Han er som en åndelig far for meg, og er en av de åndelige veilederne jeg gjerne låner øre til. Derfor er det ingen overraskelse om jeg vil nevne ham titt og ofte når jeg skriver her på bloggen.

Stor takk til alle dere som ber for May Sissel og meg. Vi er avhengig av de helliges forbønner.