Jesus og voldens fristelse

André Trocmé var pastor for en protestantisk forsamling i landsbyen Le Chambon sur Lignon i departementet Haute-Loire i det sørøstlige Frankrike. Under krigen ble landsbyen og dens miljø et fristed for jøder som flyktet fra nazistene og deres franske samarbeidspartnere. Da deportasjonene begynte i Frankrike i 1942, oppfordret Trocmé sin menighet til å gi husly til «Bibelens folk». Landsbyen og dens ytre områder ble raskt fylt med hundrevis av jøder. Noen fant permanent ly i den kuperte regionen Le Chambon; andre fikk midlertidig asyl til de klarte å rømme over grensen, for det meste til Sveits. Til tross for faren, ble jøder innlosjert hos lokale byfolk og bønder, i offentlige institusjoner og i barnehjem. Med hjelp fra innbyggerne ble noen jøder eskortert på de farlige vandringene til den sveitsiske grensen.

Andre Trocme, som døde i 1971, har skrevet en tekst som det er vel verd å dvele ved i den situasjonen Europa befinner seg i. Derfor har jeg valgt å oversette den til norsk: 

"Selv under sine siste timer i Getsemane ble Jesus fristet til å ta opp sverdet, men til slutt avviste han voldens vei.

Jesus var ikke unntatt fra å bli fristet av maktens løsning. Man får den tydelige følelsen av at Jesus var på nippet til å ta en krigersk avgjørelse da han utbrøt at han ville kaste ild på jorden og svinge sverdet som bringer splittelse: «Tror du jeg kom for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, men strid! For fra nå av skal fem i et hus være i strid med hverandre, tre mot to og to mot tre. Far skal stå i strid mot sønn, og sønn mot far, mor mot datter og datter ot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor." (Luk 12:49–53). Jesus forsto godt at Guds herredømme først ville kreve omveltning. På en eller annen måte måtte det tas med makt.

På et tidspunkt sa Jesus: "Men fra døperen Johannes' dager og til nå trenger deg seg inn i himlenes rike ned makt, og de som trenger seg inn, river det til seg. (Matt. 11:12). Uansett hvordan man velger å tolke disse ordene, avslører de fortsatt Jesu sympati for «kraftige» mennesker. Ifølge noen fortolkere betyr dette avsnittet at Jesus trodde bare de med en voldelig karakter kunne tvinge døren til Guds rike og bli dets helter. Jesu disipler skulle være stridende som ville kjempe for Israels uavhengighet som selotene. Ifølge andre er Jesu ord faktisk en advarsel mot dem som ønsker å etablere Guds rike med vold. Uansett avslører de en dyp irritasjon over de «lunkne», som tror at man kan komme inn i Guds rike uten kamp.

Mot slutten av livet hans ble fristelsen til vold bare økt. Jesus utløste sin harme mot de skriftlærde og fariseerne ved å påkalle guddommelig hevn over dem (Matt 23). Lignelsene han brukte, avsluttes nesten med vold. Noen leieboere gjør opprør mot vingårdens arving, og Jesus sa: "Han [mesteren] vil bringe disse elendige til ende" (Matt 21:41). Av dem som hadde blitt invitert til å delta på bryllupsfesten til kongens sønn, men som nektet, sa Jesus: «Kongen ble rasende, og han sendte sin hær og ødela disse morderne og brente byen deres.» Denne samme kongen sier til sine tjenere: "Bind ham [mannen som ikke hadde bryllupsklær] på hender og føtter og kast ham utenfor i mørket, hvor det skal være gråt og tenners gnissel" (Matt. 22:7, 13).

Man kan hevde at dette kun er lignelser, bilder som brukes for å gjøre inntrykk på tilhørerne og bringe dem til omvendelse. Men for å ødelegge korrupte skikker som gjorde templet til en markedsplass, tok Jesus en pisk med snorer og jaget ut de som solgte og kjøpte i templet. Han veltet bordene til pengevekslerne og setene til de som solgte duer og sa: «Mitt hus skal kalles et bnnens hus, men dere gjør det til en røverhule» (Matt 21:13).

Fristelsen til å bruke vold fulgte Jesus helt til hans død. Noen timer før arrestasjonen gikk han så langt som å omgjøre sine tidligere instrukser om absolutt fattigdom og saktmodighet. «Men nå hvis du har en veske, ta den, og også en veske; og hvis du ikke har et sverd, selg kappen din og kjøp en.» Da hans disipler sa: «Se, Herre, her er to sverd», sa han til dem: «Det er nok» (Luk 22:36–38). Utover disse to menneskelige våpnene visste Jesus at han kunne stole på hjelpen fra tolv legioner engler som var klare til å gripe inn med et øyeblikks varsel. Det var først etter en intens indre kamp, ​​etter den ekte moralske lidelsen i Getsemane, at Jesus til slutt avviste å ty til vold.

Jesus var ingen teoretiker om ikkevold. Han overvant volden ved en rekke avgjørelser fra dag til dag og en rekke forløsende handlinger. Ved enhver anledning valgte han fritt veien til ikkevold i stedet for væpnet motstand. Jesu nektelse av å bruke makt var derfor ikke en ekstrahistorisk drøm om en mystiker som forsøkte å glemme denne verdens konkrete realiteter. Han ignorerte ikke den menneskelige tilstanden. Veien hans var en steg-for-steg-reise gjennom historiens hindringer, fjelloverganger, snarer og klipper. Jesus skar en ny vei inn i de harde menneskelige virkelighetene, en vei han gikk først, og bar på sine skuldre korsets vei og alle Guds rikes krav: sosial rettferdighet, radikal transformasjon, forpliktelse til sannhet og personlig fornyelse . Dette er materialene han bygger Guds rike med.

Følgelig falt straffen som de hyklerske fariseerne, det sjalu Sanhedrin, den feige Pilatus og den ustadige folkemengden fortjente tilbake på ham. Jesus valgte bevisst å bli korsfestet. Han tok ansvar for den tilsynelatende feilen i oppdraget hans. Men hans offer var ikke en kapitulasjon. For siden den hendelsen kan ingen mann, ingen nasjon, intet parti, ingen statsoverhode, enten en troende eller en vantro, glemme Kristus. Ingen kan ærlig se bort fra at det var Gud selv som ble spikret til korset med våre urettferdigheter og forbrytelser. …

Jesus sto mellom – og til slutt, hinsides – mulighetene for vold eller tilbaketrekning, kamp eller flukt. Like fristende som disse alternativene var, valgte han en annen måte. Dette betyr ikke at han nektet å spille en historisk rolle. Vi må ikke forestille oss ham som en sublim yogi skjermet fra verden på evighetens kyster, eller som en asket som inviterte sine disipler til å følge ham i ensomhet for å lære et ideal som ikke har noen forbindelse med denne verdens problemer. …

Jesus overvinner verden ikke ved å fordømme den, men ved å frelse den (Johannes 3:16–18). Han tilbyr oss ikke et abstrakt rike av ideer, men forløsende handlinger for helbredelse og frigjøring. Jesus kom fra Gud og vendte tilbake til Gud, men først etter å ha sådd fremtidens frø: riket på denne jorden. Og Jesus, Messias, vil komme tilbake, fordi hans endelige mål er å redde hele kosmos. Det vil være forløsning, ikke bare for enkeltpersoner, men for hele verden. Hans rike vil komme fullt ut til jorden, akkurat som det er i himmelen.

Jesus avviste voldens vei. Han overvant sine fiender uten å bruke metodene som er felles for denne verdens riker. Hans måte ville være korset. Og likevel var ikke denne måten passiv resignasjon eller å unngå konflikt. For å innvie sin triumf som en fredelig konge, gikk han inn i Jerusalem, hjertet av menneskehetens angst og lengsel. Og han gjorde det fri fra fristelsene til tvang og tilbaketrekning. Etterfulgt av den lange prosesjonen av disiplene hans gikk Jesus inn i historien til hver nasjon og hvert århundre, og fortsetter å gjøre det gjennom sitt folk til den dagen da hans seier er fullført.