Oljepressen i Getsemane

1.søndag i fastetiden/Prekentekst: Matt 26,36-45

For mange år siden lyttet jeg til en bibeltime av Ken Wright fra New Zealand. Det må ha vært en gang helt på begynnelsen av 1980-tallet. Jeg delte husrom med en venn av meg, en kristen lege, og vi lyttet av til god forkynnelse av Guds ord via det som fantes da, kassetter! Jeg glemmer ikke den bunnsolide bibelundervisningen til Ken Wright om Getsemane. Den har fulgt meg i alle de årene som har fulgt, og har blitt til en bærebjelke i liver mitt. Særlig i tunge og vanskelige tider, spesielt nå etter ar jeg fikk Parkinson. Jeg husker at Ken Wright fortalte at det arameiske ordet 'Gat Sj'manei' betyr 'Oljepresse', og der er det som bokstavelig talt skjer her i denne hagen i Jerusalem: Guds Sønn blir presset til det ytterste av hva et menneske kan tåle, og han kjemper kamper bare han kan kjempe - for oss. Matteus forteller oss at Jesus her i Getsemane "ble grepet av sorg og gru..." (v.37)

Det var i Getsemane at kampen om våre sjelers frelse sto. Den endelige kampen og seieren skjedde på Golgata, men de innledende rundene, om vi kan bruke et slikt uttrykk, skjedde her i denne hagen.

Getsemane er et bønnens sted, for her utøste Jesus sitt hjerte på en slik måte at hans svette ble til blod. Hebreerbrevets forfatter gir oss et innblikk i denne bønnens kamp, med disse ordene:

"Da Jesus levde som menneske, ba han i nød, med høye rop og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig." (Hebr 5,7)

Denne påsken har et ord fra Mark 14 grepet meg slik, det er hentet fra hans rop i Getsemane:

"Han sa: Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil." (v.16)

Hva var dette beger fylt med? All slags angst og gru, all syndens heselighet.

Og dette drakk Han, den reneste av alle, for meg - og for deg, ja for alle verdens syndere. Det er ikke til å fatte. Tenk, tenk hva vår frelse kostet har!

For en tid tilbake satt jeg i stillhet i Getsemane. Strømmen av turister var borte. Solstrålene lekte med de grønne bladene på de eldgamle oliventrærne, og fikk det til å glinse i dem. Jeg hadde spasert nedover Kedrondalen, og passerte den vakre Stefanuskirken, med sine karakteristiske løkkupler. Her finnes også et veldig interessant kapell, som ligger noe lavere i terrenget. Kapellet er bygd over en klippe, og klippen sies å være det nøyaktige stedet for steiningen av Stefanus. Men det er til Alle Nasjoners kirke jeg er på vei, og etter å ha sittet i det sterke sollyset, går jeg inn. Det er ikke så lett å samle tankene ute. Alle nasjoners kirke gjør et uutslettelig inntrykk. Foran høyalteret er det en kalksteinsklippe omgitt av en smijernsinnramming som er formet som en tornekrone. Her sier tradisjonen at Jesus utkjempet sin dødskamp. Når man kommer inn i kirken er det skumt. Her er det kun svak belysning. Hensikten er å forsøke å bevare noe av stemningen skjærtorsdag. Jeg setter meg ned og blir stille – lenge.

Jeg blir sittende å tenke på den bønnen Jesus bad i Getsemane. Plutselig ser jeg det for meg. En ensomme skikkelsen som bøyer kne foran de knudrete oliventrærne. Svetten, blandet med blod, som drypper mot jorden. Hans menneskelige ønske kommer tydelig fram i den svære kampen som pågår: ”Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg.” (Luk 22,42) Vi kan bare ane hva det betydde å drikke dette lidelsens beger. Når kampen er over, gir Jesus seg hen til overgivelsens bønn: ”Men la ikke min vilje skje, men din!”

Jeg blir sittende å meditere over disse ordene, og jeg blir overveldet over denne tanken: Her ber Sønnen som ble menneske under tårer og får ikke hva Han ber om! Jesus vet altså hvor vanskelig det er å ikke bli bønnhørt. Andrew Murray skriver i sin bok: ”Med Kristus i bønnens skole”: ”For våre synder led Han under byrden av den ubesvarte bønnen.” I dette lærer Jesus oss hvordan den menneskelige viljen kan underordne seg helt og fullt Guds vilje. Vår bønn er vel heller, ”skje min vilje”, enn ”skje din”. Men går vi på den bønneskolen som kalles Getsemane-skolen, lærer vi oss til ikke å stole på våre tanker og vår vilje, men vi lærer å gå hjelpeløshetens vei. ”Skje min vilje” beseires dermed av ”ikke min vilje”. Jesu bønne-eksempel viser oss tydelig at Jesu vilje helt går inn under Faderens. ”Skje din vilje”, var Jesu altoverskyggende ønske. Å gå Guds vilje i møte, å gjøre Guds vilje, å kjempe for Guds vilje – alt dette er ikke vanskelig, før det blir spørsmål om hva jeg måtte ønske. Da dras linjene, da begynner kampen.

Vi må alle, før eller senere, gjennom oljepressen. Det er tider da vi ikke får det svaret vi ønsker på vår bønn. Stefanus, som også kjempet sitt livs kamp like i nærheten til der hvor jeg satt i Alle Nasjoners kirke, fikk heller ikke det svaret han håpet på. Han ble steinet til døde. Men i dødsøyeblikket fikk han se ”himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.” Det hender vi ikke får svaret vi ber om, men Gud har alltid en overraskelse på lur. Overgivelsens bønn, som også Stefanus ba: ”Herre Jesus, ta imot min ånd”, fører deg inn i nye, djupe erfaringer med Gud.