Skjønnheten skal frelse verden

Det kan nok for enkelte synes absurd å skrive om det vakre og skjønne i en tid hvor krigen raser på europeisk jord. Time for time kan vi følge krigens redsler i Ukraina. Vi kjenner på avmakten, fortvilelsen og den lammende frykten. Vi leser om barn på flukt, om syke, gamle som ikke kommer seg ut av dette jordiske helvete som bombede byer er, hvor det som alltid i krig er sivillistene det går ut over. Midt oppe i dette skal vi også leve med våre hverdager. Hva gjør dette med oss? Med troen vår? Med Gudsforholdet? Vi må våge å stille de spørsmålene også.

Det er ikke det at vi skal glemme det grufulle som skjer i Ukraina. På ingen måte. Mange av oss er engasjerte i praktisk hjelpearbeid, andre kjemper i bønn, engasjementet er stort. Men tro om ikke alle de sterke inntrykkene fra TV, radio, sosiale medier, aviser kan bli i meste laget? Svikter vi de som lider om vi trykker på pauseknappen? I tillegg så spekuleres det i mange slags teorier om endetiden og om 3.verdenskrig. Mange opplever dette skremmende. 

Men det kjennes ikke helt rett å skrive dette! Ukrainas innbyggere har ikke det privilegiet å kunne velge vekk krigen, med sine traumer og lidelser. Så hvorfor skulle vi kunne gjøre det? 

Det var den russiske forfattergiganten Fjodor Dostojevskji som lanserte begrepet: 'Skjønnheten skal frelse verden'. Hva mente han med det, egentlig? Det skjer i Dostojevskijs mesterverk 'Idioten' hvor fyrst Mysjkin uttaler disse ordene.

I 'Idioten' refererer tittelen til karakterskikkelsen fyrst Mysjkin, som på grunn av blant annet epilepsi står frem som et sårtbart og skjørt vesen. Mens omverdenen er opptatt med sitt, er fyrstens oppmerksomhet rettet mot fuglene som synger - og om sine medmenneskers gode sider. Han ser på verden med et barns forundring og uskyldige øyne og en moders medfølelse. I samfunnets øyne er han en idiot eller en dåre. 'Dåre' her i betydningen enkel, enfoldig, ikke i betydningen dum. Det er en tradisjon blant de slaviske folkeslagene at man snakker om å være 'en dåre for Kristus'. For leseren av dette mesterverket, er det fyrsten som er helten. For når man ser tingene fra et fugleperspektiv, ledes man til å forstå at 'idioten' eller 'dåren' snarere er den som har forstått noe viktig.

Det Dostojevskij viser med sin roman er ar den som søker skjønnhet selv blir en inkarnasjon av denne skjønnheten. Fyrsten blir det vi kan kalle et vakkert menneske.

Utsagnet fra Dostojevskij minner om ordene fra Forkynneren 3,11: "Alt har Gud gjort vakkert i sin tid. Også evigheten har han lagt ned i deres hjerte."

Midt i krigens grufulle absurditeter søker vi skjønnheten. Det vakre. La oss ta pauser og nyte våren. Gripe livet. Og ikke minst takke og være takknemlige, for livet, det ene vi har. Samtidig som vi drar omsorg for de som lider. Vi bærer dem i våre bønner, vi lider med. På slagmarkene vokser det også blomster, og fuglene synger. Det er absurd, men det er livet. 

Skjønnheten skal frelse verden. Ondskapen har ikke siste ordet. Det har Han som overvant døden.