Jeg blir så grepet av dette bildet! En gammel jødisk mann nettopp kommet ut av krigshelvetet i Ukraina faller på sine knær og kysser jorden, etter å ha landet trygt på Ben Gurion flyplass i Tel Aviv i Israel. Når jeg ser dette bilddet kommer jeg til å tenke på ordene fra profeten Jesaja:
"Hvem er disse som kommer flyvende som skyer, som duer til sine dueslag?" (Jjes 60,8)
Jo, det er blant andre jødene fra Ukraina. Lenge har det vært fiskerne som har kalt dem hjem. Nå kommer jegerne. Jeg sikter til profeti hos Jeremia, som oppfylles bokstavelig talt foran våre øyne: "Se. dager skal komme, sier Herren, da det ikke skaal bli sagt: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp ra landet Egypt! - men det skal bli sagt: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra landet i nord og fra alle de landene som jeg hadde drevet dem bort til. Og jeg skal føre dem tilbake til deres eget land, det som jeg ga deres fedre. Se, jeg sender bud etter mange fiskere, sier Herren, og de skal fiske dem. Deretter sender jeg bud etter mange jegere, og de skal jege dem bort fra hvert fjell og fra hver haug og fra bergkløftene." (Jer 16,14-16)
Det finnes mellom 360.000 til 400.000 jøder i Ukraina. Det arbeides nå intensivt med å få evakuert så mange som mulig. Det kom 10.000 jøder fra Ukraina forrige uke til Israel, og flere er ventet denne uken. Israelske mydigheter oppgir at de venter at 20.000 ukrainske jøder vil ankomme Israel de kommende dagene. Det haster med å få de ut.
Den pågående krigen i Ukraina vekker gamle traumer for både jøder og rom-folk.
BBC-journalisten Fergal Keane var for fem dager siden på Sentralstasjonen i den ukrainske byen Lviv. Han skriver, her i min oversettelse:
"På de vestgående plattformene klemmer flyktningene seg sammen i overfylte korridorer og trappeoppganger i håp om å gå ombord på tog som vil ta dem i sikkerhet i Polen, Ungarn eller Slovakia. Blant dem er grupper av rom-sigøynere som kommer fra Kharkiv, hvor russisk beskytning dreper sivile. Som alle andre flyktet de bare med det de kunne bære, medbringende ryggsekker.
I Lviv fremkaller disse scenene de urolige spøkelsene fra Europas fortid. Byen er fylt med mennesker hvis foreldre eller besteforeldre opplevde folkemord og totalitarisme i forrige århundre. Titusenvis av romfolk ble myrdet av nazistene under andre verdenskrig.
En romfarfar til en familie på syv forteller meg at krigen har ødelagt livene deres. Pavel, i slutten av 60-årene, beskrev en scene med kaos i Kharkiv.
"Alt brenner. Alt er ødelagt," sier han. "Ingen hører på oss. Ingen vil hjelpe oss."
Lviv var også åstedet for en av de mest brutale pogromene under Holocaust, der tusenvis av jøder ble brutalt drept av tyskerne og deres ukrainske samarbeidspartnere sommeren 1941. I 1945 hadde den jødiske befolkningen på rundt 100 000 før krigen nesten forsvunnet.
Blant dem var familiene til to jødiske advokater, Raphael Lemkin og Hersch Lauterpacht, som la grunnlaget for mye av moderne menneskerettighetslovgivning. Det var Lemkin som introduserte begrepet «folkemord» i folkeretten.
Nå bor det anslagsvis 1500 jøder i Lviv. Det antas at mange allerede har reist for å søke sikkerhet utenfor Ukraina.
Ved byens jødiske senter sørger frivillige for familier som ble rykket opp av invasjonen. Barn jager hverandre mens frivillige pakker mat og tepper.
Det er også et sted for trøst for de få gjenværende Holocaust-overlevende i Lviv. Jeg møtte Tatiana Zabramnaya, 84, som husker en barndom i et hjem fylt med uuttalte traumer.
"Jeg spurte mamma om krigen - hva, når og hvorfor - men hun kunne ikke snakke om den uten å skjelve, uten å gråte og spørre om å ikke bli minnet om krigen. Onkelen min og tanten min var i Kiev og moren min fortalte meg at de ble skutt."
Datteren hennes bor i Kiev sammen med ektemannen og adoptivsønnen. Tatiana sier de nå er fanget i hovedstaden. Hun sliter med å snakke gjennom tårene og spør: "Hvem hadde trodd at vi som 22. juni 1941 skulle bli invadert igjen, men fra Russland? Det er forferdelig."
De to krigene - da og nå - er veldig forskjellige. Dette er ikke et spørsmål om å prøve å trekke eksakte historiske paralleller. Men for de som Tatiana som bærer historiens følelsesmessige sår, gjenoppliver det som nå oppsluker Ukraina gammel angst.
Og det er tanken, å se den endeløse strømmen av flyktninger og deres barn, at en ny generasjon vil bære byrden av traumatisk hukommelse."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar