Gud kledde seg i ydmykhet - fra en samtale med Isak Syreren

 "Jeg vil snakke med deg om ydmykheten", sier plutselig Isak Syreren, i det jeg kikker ut på en etterlengtet regndag i begynnelsen av mai. Vi er fremdeles i påsketiden og vi lever i lyset fra den strålende påskedagen. Nå venter vi på himmelfartsdagen. Jeg merker at Isak vegrer seg: "Jeg er fylt med beven," sier han høytidelig, og legger til: "Som noen som vet at han skal tale om Gud på sine egne tankers språk."

Jeg setter meg i sofaen, og nipper til et stort krus med Yorkshire tea. Tekruset mitt er glovarmt. 

"For ydmykheten er guddommens utsmykkning", sier Isak og legger til: "Ordet kledde seg i den når han ble menneske." 

Jeg tenker med ett på noen linjer fra Kristushymnen som er gjengitt i Filipperbrevet, og avbryter Isak, i det jeg leser disse ordene fra Bibelen min som ligger oppslått mellom oss: "han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg..."

"Nettopp!", sier Isak. Han blir med ett så stille. Det er som om han dveler ved ordene jeg nettopp har sitert. Da er det at jeg legger merke til det. Isak nynner. Er det melodien til Kristushymnen? Kjenner han den? Jeg våger ikke spørre. Stillheten er hellig.

Med ett hører jeg Isak si:

"Hver og en som har ikledd den samme ydmykhetens kledning i hvilken Skaperen viste seg når han tok på seg en menneskelig skikkelse, han har kledd seg i Kristus selv."

Så blir Isak ivrig idet han fortsetter: 

"Ingen kan virkelig hate den ydmyke, eller såre ham med sine ord, eller forakte ham. Hans Mester elsker ham, og derfor blir han elsket av alle. Han elsker alle skapninger, og alle elsker ham. Alle lengter etter ham... Taler han, tier læreren og den vise. For de lar den ydmyke tale. Alle lytter til hans ord. Alles øyne er festet på ham. Hans få ord er mer verd enn alle anaalysene til filosofene."