Når bønnen blir vår indre skatt

Kan du forklare for meg, kjære Isak, hva du mener når du skriver: "Salig er den mann som kjenner sin egen svakhet."? Hva mener du med salig? Jeg vet hva salig betyr, for det kan også oversettes 'velsignet' eller 'lykkelig'. Men det er vel ikke nødvendigvis lykke eller salighet vi tenker på når vi erfarer svakhet eller skrøpelighet?

Isak Syreren blir med ett stille. Jeg er blitt vant med dette. Jeg spør, Isak svarer, men han drøyer ofte med svaret. Som om han tenker seg godt om. Snar, er ikke det ordet jeg ville bruke først for å beskrive ham for deg, Han dveler alltid ved ordene. De kommer fra djupe kilder. Fra tausheten.

Da er det bare å vente.

Isak ser på meg. Øynene er milde.Så sier han: 

"Ingen kan kjenne sin egen svakhet om han ikke i noen grad er blitt prøvd av kroppens eller sjelens lidelse.Når han da sammenligner sin svakhet med hjelpen fra Gud innser man hvor stor den hjelpen er."

Så blir med ett så Isak stille. 

Det gir meg tid til å la svaret hans synke inn hos meg. Dette kan jeg forstå. Parkinson har gjort meg avhengig av Gud på en måte jeg aldri før har vært i nærheten av. Visst var Gud der før også. Med din hjelp. Med sin styrke. Men nå er jeg helt avhengig av den. Det er ikke lenger en floskel eller et munnhell. Det er så mange ting jeg ikke klarer lenger, som jeg ikke har styrke til å gjøre. Utfordringene i mange kristne sammenhenger er ikke svakheten, men at det er for mye menneskelig styrke. Denne styrken gjør at vi kan klare oss uten Gud.

Isak kremter. Lyden er øredøvende her i ørkenens stillhet.

Så sier han: 

"Når et menneske vet at hun mangler Guds hjelp, ber hun ivrigere. Og jo mer hun ber, desto mer blir hennes hjerte mer ydmykt. For man kan ikke be og bønnfalle uten ydmykhet. Så lenge hjertet ikke ydmyker seg, kan det ikke unngå overfladiskheten og de tomme tankene. Men ydmykheten skjenker indre samling. Når mennesket ydmyker seg møtes hun med det samme av medlidenhet, og hjertet erfarer hjelpen fra Gud. Det fylles av en ny styrke, tillitens. Når mennesket på denne måten kjenner Guds hjelp, kjenner vi at Han er nær og kommer henne til unnsetning, da fylles hennes hjerte med det samme av tro, og hun innser at bønnen er den tilflukt der hun finner hjelp, frelsens kilde, tillitens skatt, den rolige havnen, lyset for den som vandrer i mørket, de svakes støtte, beskyttelse i prøvelsens tid, hjelpen når sykdommenn er på det verste, et skjold i striden og et våpen mot den indre fienden."

Så blir Isak med ett så stille.

Han dveler, før han sier: 

"Når mennesket har innsett alt dette, da er bønnen blitt hennes indre skatt."