Ensomhet og stillhet kan aldri skilles fra kallet til uopphørlig bønn. Hvis ensomhet først og fremst var en flukt fra en travel glede, og stillhet først og fremst en flukt fra et støyende miljø, kunne de lett bli svært selvsentrerte former for askese. Men ensomhet og stillhet er for bønn. Ørkenfedrene tenkte ikke på ensomhet som å være alene, men som å være alene med Gud. De tenkte ikke på stillhet som å ikke snakke, men som å lytte til Gud. Ensomhet og stillhet er konteksten som bønn praktiseres innenfor.
- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar