"Når vi samtaler taler tausheten sitt eget språk"

Det er noe med junikveldene. Lyset som svøper landskapet så mildt. Den påtagelige stillheten. Jeg har fortsatt med å lese brevene til Kristusmystikeren Hjalmar Ekström. De rører ved djupe strenger i meg, en tone som dirrer av evighet, som juninatta.  Det er fra et brev, datert 30.mai 1924, jeg har hentet overskriften til denne lille betraktningen. 

Brevet innledes slik, her i min oversettelse: "Å være fattig, virkelig fattig i ånden, dette er en nød og en nåde så stor at menneskets tungemål her absolutt ikke har noe å si. som til og med tilnærmet kan gjengi virkeligheten. Alt vi har her å si er bare å bli sett på som stjålne bølger og hemmelige antydninger."

Hjalmar Ekström er i dette brevet opptatr med et sitat av en annen Kristusmysiker, en kvinne som skulle komme til å bety mye for den såkalte Flodbergkretsen, som Ekström var en del av; Madame Guyon (1648-1717).

Ekström har oversatt  Guyons ord, og han drøfter innholdet i oversettelsen med en han kaller "kära broder"! Det kan se ut som, mener Ekström, at madame Guyon, "vil sette en bestemt grense mellom den ytre og den indre samtalen", "Men," sier han: "Slik er det på ingen måte." 

Så legger han til: "Den ytre talen er ikke vraket, der den indre har gjort seg gjeldene (men i  en viss grad innskrenket). Ofte er det  tvert imot. at den ytre bruken av ord må til for å kunne formidle det indre, eller som jeg sa: når vi samtaler taler tausheten sitt eget språk."