Pinsepreken 2022: Den som venter på noe godt

Her er prekenen jeg holdt i Brumunddal baptistmenighet, 1.pinsedag 2022:

Teksten jeg har valgt for denne 1.pinsedag er hentet fra en av de salmene som siteres i det som kalles ‘Pinsenovenen, som er perioden mellom Kristi  himmelfart og 1.pinsedag. Ordet ‘novene’ kommer av tallet ni og henspiller på det antall dager som Maria, Jesu mor og de 120 som oppholdt seg på Øvresalen. Der hentet de på oppfyllelsen av det Jesus hadde lovet dem. slik det er gjengitt av Lukas, i Luk 24,49: “Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen til dere har blitt ikledd kraft fra det høye.”

Salmen jeg tenker på er Salme 27, og vi skal stanse ved vers 8: “Mitt hjerte holder fram for deg ditt ord: Søk mitt åsyn! - Herre, jeg søker ditt åsyn.”

De var ikke særlig høye i hatten disse 120 som ventet i Jerusalem. De var redde. Evangelieforfatterne forteller oss at de holdt seg bak stengte dører. “Av frykt”, forteller Johannes. Det var ikke så rart. Landet de bodde i var okkupert av en grusom okkupasjonsmakt, og mange av de 120 som var samlet på Øvresalen disse dagene, hadde vært vitne til hva denne okkupasjonsmakten var i stand til. Lederen deres, Han mange kalte Messias, var blitt sveket og forrådt, fengslet, torturert og senere korsfestet.Klart slikt gjør inntrykk og setter djupe spor i sjelen. Riktignok hadde flere av dem sett Jesus i levende live, etter at Han hadde stått opp igjen fra graven. Men nå hadde hatt forlatt dem - faret opp til himmelen - og de var etterlatt alene. Alene med den formidable oppgaven som var betrodd dem, nemlig “å gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler, døpe dem og lære dem alt det Jesus hadde befalt dem…”          

De følte seg nok små, redde og utilpasse med hele situasjonen. Og hva mente Han med å si at de skulle bli værende i Jerusalem og vente på noe de skulle få, noe Han skulle sende? 

Etter hvert skulle de gjøre seg den erfaring at problemet deres - og vårt - er ikke svakheten og skrøpeligheten, eller tilkortkommenheten, men snarere vårt styrke. Det er ikke vår svakhet som er til hinder for at Gud kan bruke oss, men at vi er så sterke i oss selv. Vi klarer oss ofte helt greit uten at Gud gir oss krefter til det. 

Mennesker søker etter metoder, Gud derimot, søker mennesker, som søker Hans ansikt - Hans åsyn - og som venter på å bli ikledd kraften fra det høye.

Guds Ånd faller ikke på metoder eller planer, men på mennesker! Menn og kvinner og barn som er avkledd sin menneskelige styrke, for å bli ikledd kraften fra det høye.

De 120 skulle vente! Det er jeg dårlig på, Det moderne mennesket er blitt en slave av at alt skal skje nå, med det samme. Vi snakker om øyeblikkets tyranni. Men det er et ordtak som sier: ‘Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves!’ 

Men for mange kan det å vente synes bortkastet. Den walisiske poeten R,S Thomas sier det derimot slik “Meningen ligger i det å vente.”

Det er djupt og radikalt.

Salmisten som skrev Salme 27,  kong David, hadde forstått dette når han i denne salmen understreker betydningen av å søke Guds ansikt. Mange søker Guds hender, Hans inngripen, men i stedet for å søke Guds hender burde vi søke Herren for Hans egen skyld. Ikke for å få noe, men for å dele Hans vennskap og oppleve  Hans nærvær. For alt springer ut av dette. “Når vi ber,” sier Teresa av Avila, denne kvinnen som har lært meg så mye om bønnen, “skal vi huske at det er Giveren som er Gaven.”

Det er selve hemmeligheten.

Hva er det sikreste tegnet på at Guds Ånd er til stede? Er det tegn og under? Der er myke hjerter! Åpne og mottagelige hjerter. Tørstende hjerter.

De 120 som ventet på Øvresalen i Jerusalem hadde fått myke hjerter gjennom å søke Guds ansikt i bønn. Da får man myke hjerter, da skapes det tørst og hunger. Tørsten - åndelig tørst - er det sikreste kjennetegnet på at Den Hellige Ånd drar i hjertene våre. Nær Jesus finner vi mennesker med en uendelig tørst og lengsel og iver. For den som er blitt rørt av Ånden, slipper ikke taket i fliken på Jesu kappe, men vil ha mer.

Når Jesus underviser om Den Hellige Ånd bruker Han vann som bilde: “Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få, som trodde på ham.” (Joh 7,37-39)

Strømmer av levende vann. Elver, står det i oversettelsen fra 2011. 

Som kristen behøver du ikke gå tørr. Du kan drikke av Ånden.

Da må vi komme til Jesus, kilden med det levende vannet, med andre ord: Søke Guds ansikt, som kong David taler om i denne salmen. 

På pinsefestens dag ser vi hvordan dette levende vannet øses ut. Gud er raus! Ånden faller over de 120 som hadde søkt Guds ansikt, og det som skjer er smittende. Det fører til at 3000 mennesker blir så berørt at de kommer til en levende tro på Kristus, blir døpt og lagt til menigheten på 120. 

Pinseunderet, er ikke bare et språkunder, hvor mennesker fra hele den daværende kjente verden, hører evangeliet forkynt på sitt eget morsmål og kommer til tro. Det er heller ikke bare snakk om at disiplene mottar kraft, idet Den Hellige Ånd, kommer over dem - det handler også om at Ånden har den egenskap at den binder mennesker sammen. 

I Ef 4,1-6 som handler om kirkens enhet, skriver apostelen Paulus: “Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv som er verdig det kallet dere har fått, i mildhet, ydmykhet og storsinn, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: en kropp, en Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, en Herre, en tro, en dåp, en Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.”

Når Ånden faller som på pinsefestens dag berører den alle: unge og gamle, kvinner og menn, slaver og fri. Gud blir alles Far. Den Hellige Ånd binder sammen. I Gal 3,26-28 leser vi disse befriende ordene: 

“For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle en i Kristus Jesus.” 

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at jeg ble en kristen under Jesusvekkelsen, og at jeg fikk oppleve den karismatiske vekkelsen i dens tidlige begynnelse. Det har preget meg i alle år senere. Et av kjennetegnene på det Åndens pinsevær som Gud sendte over de historiske kirkesamfunnene, var det varme kjærlighetsfellesskapet som ble skapt mellom trossøsken fra så mange sammenhenger - en virkelig Åndens enhet.                                  

Mitt økumeniske engasjement har sin bakgrunn fra den sterke opplevelsen jeg hadde når jeg ble døpt i Den Hellige Ånd rundt alterringen i Gjøvik kirke en mandagskveld i 1972 og talte i tunger for første gang. Noe av det skjellsettende vi opplevde i den karismatiske vekkelsens tid var at Gud var mye større enn våre snevre rammer, og at Han suverent døpte mennesker i Den Hellige Ånd hvor som helst, og til og med i sammenhenger vi ikke trodde Han ville bevege seg! Til og med blant katolikker og ortodokse!

En av de personene som skulle bli Guds redskap i å bringe Bibelens budskap om Den Hellige Ånds dåp inn i de historiske kirkesamfunnene var David du Plessis, som skulle få tilnavnet Mr Pinse. De siste dagene har jeg begynt å lese biografien om den spennende historien til denne mannen enda en gang. Boken begynner med den forunderlige profetien som legendariske Smith Wigglesworth bar fram til en meget overrasket David du Plessis. du Plessis, som var pinsevenn, var slett ikke forberedt og heller ikke særlig begeistret over det profetiske budskapet Wigglesworth bar fram.

David du Plessis forteller at han var på kontoret sitt i hovedkvarteret til Apostolic Faith Mission i Johannesburg. Klokken var syv om morgenen, en solrik dag i 1936. Plutselig gikk døren opp og der sto Smith Wigglesworth, den legendariske engelske helbredelsesevangelisten. David du Plessis skulle til å hilse på Wigglesworth og reiste seg og gikk fram fra skrivebordet. Uten å hilse la Smith Wigglesworth hånden på skulderen til David du Plessis og begynte å profetere:

"Jeg er blitt sendt av Herren for å fortelle deg hva Han har vist meg denne morgenen," begynte han. "Gjennom de gamle kirkesamfunnene vil det komme en vekkelse som vil overgå alt det som hittil er kjent gjennom historien. Ikke noe lignende har skjedd tidligere som det som hende når dette begynner å skje. Det vil overgå det som skjer nå, det tyvende århundres pinse som allerede har forundret verden, med sin sterke motstand fra den etablerte kirke. Men denne samme velsignelsen vil bli akseptert av disse kirkene og de vil ta dette budskapet og denne erfaringen bortenfor det pinsevennene har oppnådd. Du vil leve for å se dette arbeidet vokse til slike dimensjoner at pinsebevegelsen i seg selv vil bli en liten ting sammenlignet med det Gud vil gjøre gjennom de gamle kirkesamfunnene. Det vil bli enorme samlinger av mennesker, ulikt noe av det dere har sett, og store ledere vil endre sin holdning og akseptere ikke bare budskapet men også velsignelsen."

Så gjorde Wigglesworth en liten pause før han fortsatte:

"Så fortalte Herren meg at jeg skulle gi deg en advarsel om at Han vil bruke deg i denne bevegelsen. Du vil spille en prominent rolle. Et siste ord, det siste ordet Herren gav meg å gi deg: Alt det krever av deg er at du forblir ydmyk og trofast under alle omstendigheter. Hvis du forblir ydmyk og trofast, så vil du se det hele fullbyrdet."

Først nå, tok Wigglesworth øynene sine bort fra David du Plessis, så bøyde han hodet og ba: "Herre, jeg har overlevert budskapet om det du har planlagt å gjøre gjennom denne unge mannen, og nå, Herre, velsign ham og gjør ham rede, bevar ham med god helse slik at alt dette kan skje. Amen."

Uten å si noe mer, tok Wigglesworth hendene fra skuldrene til David du Plessis, snudde seg rundt og gikk ut døra!

David du Plessis forteller at han sto der ganske så forbløffet og overveldet, ja, helt stum. Han satte seg bak skrivebordet sitt igjen og begynte å be. Etter en stund banket det forsiktig på døra og inn kom Smith Wiggleworth, som om ingen ting hadde hendt, og sa: God dag!"

Denne profetien gikk i oppfyllelse når Gud begynte å øse ut sin Ånd over de gamle historiske kirkesamfunnene på 1970-1980 tallet, og vi fikk se hvordan Gud knyttet kristne sammen fra ulike kirkesamfunn, på tvers av alle skillelinjer. Klimaet kristne i mellom ble annerledes, åpnere, vennligere, mer samarbeide, mer forståelse og mindre påståelighet.

Alt begynte den gang i Jerusalem med de 120 som søkte Guds ansikt, og alt fortsetter med menn og kvinner og barn som søker Guds ansikt, for Guds egen skyld. Da Jesus ble opphøyet til himmelen, var et bønnemøte det eneste han etterlot seg. Den første menighet hadde ikke et bønnemøte. Den var et bønnemøte. 

“Mitt hjerte holder fram for deg ditt ord: Søk mitt åsyn! Herre, jeg søker ditt åsyn.”

La oss be: 

Gud, du er himmelbrisen,

det kraftige vindkast

og det åndepust fra paradis

som vekker det livløse til live.

Takk for din Helligånd.

Den bærer livet fram, renser luften mellom oss

og gjør at vi kan trekke pusten fritt.

Vi ber deg:

Før oss sammen

når vi ensomme og tynnslitte

flakker rundt i verden.

Vekk gleden i oss over det fellesskap

du gir oss del i.

Din sommervind løfter din nåde frem,

du som er fra evighet til evighet.

Amen.

(Elof Westergaard/Norsk oversettelse: Merete Thomassen)