Forlat ikke ydmykhetens vei

Isak tok meg til side etter vesper i går, og så på meg med sine milde, brune øyne. Vi satte oss ved et gammelt grensegjerde, og idet vi setter oss kommer disse ordene til meg: "Flytt ikke gamle grensesteiner som fedrene dine har reist." (Ord 22,28). men jeg rekker ikke å si noe før den gamle munken sier: 

"Vær vis i din mildhet slik at du ikke blir fanget i snaren. I alt hva du gjør, elsk ydmykheten for å unngå de feller man alltid råker ut for så snart man forlater den ydmykes vei. Vegre deg ikke for å lide, for lidelsen leder deg til innsikt. Frykt ikke prøvelsene, for de vil tjene deg til heder."

Så stanser Isak opp, blir taus - en god stund, slik vise menn gjerne blir - før han fortsetter, fortsatt med øynene festet i mine:

"Be om at du ikke må råke ut for sjelens fristelser. For kroppslige prøvelser bør du forberede deg på av all din kraft. For uten dem kan du aldri komme Gud nær. De fører nemlig med seg Guds kraft og trøst. Den som rømmer unna prøvelsen, flykter fra det gode. Jeg taler ikke her om sinnets fristelser, men om lidelsens prøvelser."

- Kan jeg få være litt alene, spør jeg Isak. Dette er så djupt at jeg må ha tid for meg selv for å tenke.

- Selvsagt, sier Isak Syreren og jeg er alene med Gud.