Hva vet vi om den første kristne menigheten i keiserhovedstaden Rom? Del 3

Det er ikke for ingenting at apostelen Peter kaller keiserhovedstaden 'Babylon', og den kristne forsamlingen der for "menigheten i Babylon", jfr 1.Pet 5,13. I dette ondskapens mørke fantes det et lys! Og lyset skinte mangge steder i Imperiet. Det begynte med 12 disipler, som ble 3000 og så 5000. Kirkehistorikere regner med at det ca år 100 fantes omkring 200.000 kristne i Romerriket. I Rom var det kanskje drøyt 100 som fulgte Veien. (Kilde: Henry Ussing: Evangeliets sejersgang ud over jorden. Gads forlag, København 1924, side 13)  

Om enn den kristne forsamlingen ikke var stor, tatt i betraktning av at det bodde en million mennesker i keiserhovedstaden, skriver apostelen Paulus dette om dem: "Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det talt om deres tro." (Rom 1,8) Kanskje delte de den samme overveldende utfordringen, de kristne i Romerriket, som jeg har hatt en tid nå, at det midt i keiserdyrkelsen, dekadensen, prostitusjonen, forfølgelsen, fantes noen som forkynte De gode nyhetene om Guds rike! Evangeliet var nådd like til keiserens hoff! Til menigheten i Filippi hilser Paulus "særlig til de som hører til keiserens hus." (Fil 4,22)

Medlemmene av disse små husmenighetene i Rom kaller apostelen for "Guds elskede, kalte og hellige" (Rom 1,7) Han skriver at han lengter etter å se dem, slik at han blant annet kan ta del i det han kaller "vår felles tro, deres og min." (Rom 1,12)

De første menighetene var frie, lokale forsamlinger, men utgjorde et ideelt udelelig fellesskap. De var relatert til hverandre, hjalp hverandre og en rekke felles oppgaver bandt dem sammen. Noe annet som bandt dem sammen var "vår felles tro", som er det samme som legen og den aller første kirkehistorikeren, Lukas, beskriver som "apostlenes lære" (Apg 2,42) Menigheten i Rom hadde ikke en egen tro, den var felles med alle de andre kristne forsamlingene. Den sto heller ikke i en særstilling over de andre lokale menighetene. Det skulle først skje mange år senere at Rom ble 'moderkirken'. 

Det er sannsynlig at selve 'moder-menigheten' i Jerusalem mer eller mindre kollapset og opphørte å eksisterte i år 62 e.Kr. Årsaken var at denne menighetens forstander, Herrens egen bror, Jakob, ble steinet og menigheten ble spredt for alle vinder. Tyngdepunktet flyttet seg fra Jerusalem til Antiokia og derfra til Rom. Ifølge Ireneus av Lyon (125-202) "har Peter og Paulus gitt kirken et fast fundament i Rom". i betydningen at moder-menigheten er overflyttet fra Jerusalem til Rom med sin biskops-myndighet. Dette skal ha funnet sted i årene 63-64, og nå er det Rom som har den fremste plassen fremfor de andre menighetene.  Det var også på denne måten at forstanderen menigheten i Rom, eller biskopen i Rom, gikk fra å være biskop til å bli pave. Slik var det ikke fra begynnelsen av. 

Utviklingen fra å være enn enkle husmenigheter med et lederskap bestående av en ledende eldste (forstander) med et eldsteråd, til en biskopstyrt kirke gikk svært fort. Allerede omkring år 96 e.Kr skrev Klemens, som da var blitt biskop i Rom, et brev til menigheten i Korint, at man i ett og alt bør være biskopen underdaning. (Kilde: Klemens første brev til korinterne)

Så kom forfølgelsene av de krisne. Ifølge kirkehistorikeren Eusebios begynte det hele med keiser Nero. Eusebios siterer i sin kirkehistorie romeren Tertullianus som skriver: "Les deres historie! Der finner dere at Nero... var grusom mot alle, særskilt i Rom, og han var den første til å forfølge den kristne læren." (Kilde: Eusebios' kirkehistorie. Artos forlag 1999, side 76)

Det er ingen overdrivelse å si at etter keiser Nero fulgte den ene grusomme romerske keiseren etter den andre, og Kristi forsamling ble hardt prøvet og led mye. Så dukket keiser Konstantin. Med ham fulgte en enorm forandring av menigheten. Mer om det i neste og siste artikkel i denne serien.

fortsettes