Jesus hater!

Det er vanskelig å forestille seg at Jesus hater. Det stemmer ikke overens med det bildet vi har fått av Ham. Likevel skriver han som er blitt kalt for 'kjærlighetens apostel', Johannes, om noe Jesus hater og i den samme boken hvor dette finnes, Åpenbaringen, leser vi også om Lammets vrede - en selvmotsigelse i seg selv. Likevel ikke. Lammets vrede beskrives en rekke ganger.

Det er i sendebrevet til den kristne forsamlingen i Efesos vi finner dette sterke utsagnet: "Men du har dette: du hater nikolaittenes gjerninger, som jeg og hater." (Åp 2,6)

Det første jeg merker meg er det åpenbare: gjerningene våre teller! Tre ganger nevner Jesus at han kjenner til de gjerninger Efesos-menigheten har gjort, fem ganger nevnes ordet 'gjerninger' i sendebrevet til menigheten i Tyatira, to ganger til menigheten i Sardes, en gang til menigheten i Filadelfia, og en gang til menigheten i Laodikea. Vi blir ikke frelst ved gjerninger, men gjerningene følger troen og vi skal alle en dag stå for Kristi domsstol og gjøre regnskap for våre gjerninger. 

Det andre åpenbare er at Jesus ikke hater menneskene som står bak de gjerningene som beskrives som 'nikolaittenes', men selve gjerningene de gjør.

Det som derimot ikke er så åpenbart for dagens lesere av Åpenbaringsboken er hva nikolaittenes lære bestod i. To ganger støter vi på dette uttrykket i Åpenbaringen. Første gangen er det her i sendebrevet til menigheten i Efesos, andre gagnen er i sendebrevet til menigheten i Pergamum: "Men jeg haar noen få ting imot deg: Du har noen der som holder fast ved Bileams lære, han som lærte Balak å legge anstøt for Israels barn - å ete avgudsoffer og drive hor. Slik har du også noen som på samme vis holder fast ved nikolaittenes lære." (Åp 2,14-15)

Vi merker oss at her snakkes det ikke bare om nikolaittenes 'gjerninger', men deres 'lære'. Denne strider åpenbart imot 'apostlenes lære' (Apg 2,42) som "en gang for alle er blitt overgitt til de hellige" (Jud v.3)

Vi får en antydning av hva denne læren bestod i i sendebrevet til menigheten i Pergamum. Der sammenlignes 'Bileams lære' med nikolaittenes, nemlig 'å ete avgudsoffer og drive hor'. 

Fra Encylopedia.com henter jeg følgende, her i min oversettelse: 

"Nikolaittene var medlemmer en libertinsk sekt i den tidlige kirken, også kjent som nikolaitter. Johannes berømmer menigheten i Efesos for å avsky "nikolaittenes gjerninger" (Åp 2,6); han bedømmer Pergamum-menigheten for å huse "noen som holder nikolaittenes lære", og beskriver dem som tilhengere av Bileams lære (Åp 2.14–15; jf. 4.Mos 31.16 og 25.1–2; 2.Pet 2.15; Judas 11). Den samme tendensen er utvilsomt ment i Ap 2.20–24: menigheten i Tyatira får skylden for å tolerere en selvutnevnt profetinne som Johannes kaller Jesabel (2 Kong 9.22), siden hun førte kristne på villspor med sin lære om utukt og spising av kjøtt. ofret til avguder (se Apostlenes gjerninger 15.20–29): dette var to av punktene som Jakob ba hedningekristne om å følge jødisk praksis (se også 1. Korinterbrev, kap. 8–10). Nikolaittene ser derfor ut til å representere et overdrevent liberalt eller til og med antinomisk syn, og muligens misbruker læren til Paulus om frihet (1 Kor 10,23), appellerer til en esoterisk kunnskap som Johannes sarkastisk kalte "de dype ting av Satan" (jf. 1 Kor 2,10). Et av de alvorlige problemene som møtte kristne på denne tiden var nettopp i hvilken grad de kunne delta i det sosiale og økonomiske livet i Romerriket, som innebar å delta på offerbanketter og lett resulterte i umoralsk praksis (selv om nikolaittenes "utukt" kan her bety metaforisk troløshet til den sanne Gud)."

Hvilken relevans har så dette for dagens kristenhet? Vårt problem er vel ikke avgudsoffer? Si ikke det! Vi har ikke mindre avguder i vår moderne tid enn de urkirken sto overfor, og jeg merker meg denne setningen fra leksikonartikkelen: "Et av de alvorlige problemene som møtte kristne på denne tiden var nettopp i hvilken grad de kunne delta i det sosiale og økonomiske livet i Romerriket, som innebar å delta på offerbanketter og lett resulterte i umoralsk praksis (selv om nikolaittenes "utukt" kan her bety metaforisk troløshet til den sanne Gud)."