Den gylne regel

 "Derfor, alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem! For dette er loven og profetene." (Matt 7,12)

Av Charles E.Moore, Bruderhof/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ingen ytre form for handling, ingen regel er nok. (Roger L. Shinn)

Den "gyldne regel" er kulminasjonen av Jesu lære om en større rettferdighet, som begynner med Matteus 5:17, "Jeg er ikke kommet for å oppheve loven og profetene," og slutter her ved 7:12 med: "For dette er loven og profetene." Disse to versene fungerer som bokstøtter, og rammer inn den sentrale kjernen i det som utgjør livet i riket. Jesus oppsummerer alt ved å si: "Derfor, gjør mot andre i alt det du vil at de skal gjøre mot deg."

Legg merke til "derfor" i begynnelsen av dette verset. I tillegg til å avslutte Jesu utvidede lære, er dette verset direkte forbundet med det foregående avsnittet, som ender med: «Hvor mye mer vil ikke deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!» Den gylne regel må derfor sees i lys av Guds generøsitet. Akkurat som Gud sjenerøst gir oss gode gaver, skal vi gi andre gode gjerninger. Vi skal gjøre godt mot andre slik Gud gjør godt mot oss!

Den gylne regel er altså ikke en versjon av Kants kategoriske imperativ. Vi skal gjøre mer enn å sette oss selv i andres sted, eller behandle dem slik vi ønsker å bli behandlet under lignende omstendigheter, eller avstå fra å håndtere dem som vi ikke ønsker å bli behandlet med. Jesu standard er ikke en maksime basert på rimelighet, men en veiledning basert på Guds radikale godhet. Å behandle andre utelukkende med referanse til hvordan vi selv ønsker å bli behandlet er ikke nok.

Dette blir enda tydeligere i Lukas evangelium, der den gyldne regel avslutter avsnittet som starter med «Elsk dine fiender». Guds barmhjertighet er standarden. Han får solen til å skinne og regnet hans til å falle over de urettferdige. Eller, som Roger Shinn påpeker, "Kjærlighet, barmhjertighet, tilgivelse, saligprisningenes ånd - her finner vi finner ånden der Jesus mente med den gylne regel." Guds ubetingede kjærlighet er det som skal forme måten vi behandler andre på. Glen H. Stassen sier det slik:

La Guds kjærlighet til fienden forme naturen til vår kjærlighet til vår fiende. La Guds nærvær i det skjulte kalle oss til å gi vår lojalitet til Gud i det skjulte. La Guds herredømme og rettferdighet lede oss når vi gjør våre økonomiske investeringer. La Guds tilgivelse og trofasthet veilede oss når vi øver oss på å tilgi andre i stedet for å dømme. La Guds troverdighet veilede oss og gi vår lojalitet til Gud i stedet for til de midlertidig mektige. La Gud gi oss gode gaver forme vår kjærlighet til andre. Disse læresetningene peker på kilden til en dyp forståelse av kjærlighet. (Å leve bergprekenen)

På en eller annen måte føler de fleste av oss virkningen av den gylne regel. Vi vet hva som er rett og hvordan andre skal behandles. Likevel mangler vi ofte de nødvendige dydene for å behandle andre slik vi selv ønsker å bli behandlet. Dette er ikke et etisk problem. Det er et eksistensielt. Den gylne regel er som et gyllent beger; det forblir tomt til den er fylt med Guds kjærlighet. «Vi elsker fordi han elsket oss først» (1 Joh 4:19).

Det er denne "dyp forståelse av kjærlighet" den gyldne regel kommer til. Apostelen Paulus skriver: «Kjærlighet er oppfyllelsen av loven» (Rom 13:10). Jakob omtaler den perfekte loven som kjærlighetens "kongelige lov". Denne loven gir frihet fordi "Barmhjertighet seier over dommen!" (Jakob 2:8ff).

Alt dette er for å si at det å respektere andres rettigheter, eller å behandle andre slik du selv ønsker å bli behandlet, aldri er nok. Den gylne regel kan ikke forstås utenom det Jesus kaller den «større rettferdighet». Det nye testamente-forsker Dale Allison oppsummerer det slik: «Alt, uten unntak, som kreves av kjærlighet og Jesu bud, bør du gjøre for andre mennesker» (The Sermon on the Mount: Inspiring the Moral Imagination).

I dette lyset er "regel" noe feilaktig. For Jesu lære overskrider regler. Han kaller oss først til å følge ham, først da kan vi begynne å forstå hva han sier. Han alene er vår gullstandard. I motsetning til Moses og Elia, som viste seg sammen med Jesus høyt oppe på et fjell, er det bare Jesus som skinner som solen (Matt 17,1ff). Det er ikke rart at disiplene hans hadde blikket festet på ham, ikke på Moses eller Elias. Og det bør vi også.

Følgende historie, som fortalt av E. Stanley Jones, om en far som kom hjem etter et langt fravær og ble ønsket velkommen av sin lille sønn, illustrerer levende forskjellen mellom å gjøre sin plikt og å vise kjærlighet.

Mens faren satt i huset, kom den lille karen, som knapt var i stand til å holde seg av glede, bort til ham og sa ivrig: "Pappa, kan jeg ikke gjøre noe for deg?" Faren, som ønsket å svare på guttens iver, fortalte ham at han kunne komme med et glass vann. Den lille gutten, som nesten veltet over seg selv, løp tvers gjennom rommet til vannkannen, helte litt vann i glasset og litt på bordet, klemte glasset, en lillefinger i vannet, og løp så til faren sin. , vannet renner over kanten av glasset. Da han dro fingeren ut av glasset sildret det ned i en gjørmete bekk fra den ikke helt rene lillefingeren hans, men faren drakk hver dråpe i glasset, mens den lille karen sto der og gned de våte hendene på skjorten og sa: "Pappa, kan jeg ikke gjøre noe annet for deg?" Det er kanskje ikke perfekt service, men det var perfekt kjærlighet.

Å behandle andre rett kan være tegn på god karakter. Men fullkommen kjærlighet, som Jesus kaller oss til å utøve (Matt. 5,48), er en kraft som tvinger oss til å gjøre mer enn det som moralsk kreves av oss. Kjærlighet er Åndens frukt (Gal 5,13ff) som Gud lover å gi til alle som spør og fortsetter å spørre. Gud gir ikke bare gode gaver, men gjennom Den Hellige Ånd gir han oss kraft til å omsette disse gavene til å gjøre godt for andres skyld. Ingen regel, uansett hvor gylden, kan måle seg med dette.