Tiden, Kristusmystikken og Guds forunderlige nærvær, del 3

Bror Lorens av Oppstandelsen (1614-1691), ble han kalt, munken som hadde ansvaret for kjøkkenet i et karmelittkloster ved Rue de Vaugirad i Paris. På norsk går han under navnet bror Laurentius. For alltid er han forbundet med begrepet: 'å venne seg i leve i Guds nærvær'. Denne enkle lekbroderen skrev ved en anledning: 

"Den helligste, vanligste og mest nødvendige øvelsen i det åndelige livet er å leve i Guds nærvær, det er å glede seg over hans guddommelige selskap og gjøre det til en vane å leve med ham. Man skal ydmykt og kjærlighetsfullt tale med ham, ved alle tilfeller, i hvert øyeblikk, uten regler eller mål, særskilt i fristelsens stund, i lidelsen, i nørke og motvilje og til og med i utroskap og synd."

Når patriarken Abram, han som skulle kalles troens far og Guds venn, og senere ble til Abraham, fikk  Guds kallsbrev for sitt liv, heter det i 1.Mos 17,1 blant annet: "Da Abram var nittini år gammel, åpenbarte Herren seg for ham og sa: Jeg er Gud Den Allmektige (eller Den Veldige), vandre for mitt ansikt." Dette er blitt enhver troendes kall.

"Å vandre i Guds nærvær er egentlig ikke noe annet," skriver Wilfrid Stinissen, og legger til: "enn å la bønnen overskride de bestemte bønnetidene for å gjennomsyre hele dagen. Når vi har fått vanen av å hengi oss til den indre bønnen skjer dette spontant ... I begynnelsen av det åndelige livet må vi imidlertid øve oss i bevisstheten om Guds nærvær."

Å snakke om 'øvelser' kan for enkelte.,virke rigid  og fremmedartet. Vi er jo vant til at alt skal være på plass med det samme, men med så mange andre områder av livet, trenger vi å øve og praktisere, særlig vi som er kalt til å være disipler. Et annet ord for det er lærling. Er man en lærling går man jo i lære, og er ikke utlært. 

50 år som en Jesu etterfølger har blant annet lært meg dette: Tid tilbrakt i Guds nærvær er aldri bortkastet tid. Det finnes ikke noe mer berikende. Jo, mer du har fått smakt sødmen i Hans nærvær, jo mer vil du ha. Guds nærvær er avhengighetsskapende!

Det å vandre i Guds nærvær har den fordelen at det ikke fordrer noen bestemt tid. Når som helst og hvor som helst kan man løfte sitt hjerte til Gud, selv i den travleste hverdag - og som bror Lorens, midt i matlagingen i et travelt kjøkken! Midt i larmen og støyen kan du be eller bare ånde Ham, Bror Lorens sier det så fint: 

"Ved å leve i Guds nærvær, lærer sjelen seg å omgås så fortrolig og inderlig med Gud at nesten hele hennes liv blir til stadige handlinger av kjærlighet, tilbedelse, anger, tillit, takksigelse, offer og de mest opphøyde dyder."

fortsettes