Jeg har en stor sorg

I dag er det bots- og bededagen. Hvor mange bryr seg?? En gang for lenge siden var det slik i nasjonen Norge at man ringte med kirkens 'stormklokker' for å varsle Bots- og bededagen, slik at kongerikets menn og kvinner skulle komme sammen for å be for folk og land. Der var den gangen nasjonen vår var preget av gudsfrykt. Med det trusselbildet vi i dag står overfor, med alle barna som drepes i mors liv, og med nye lover som vil innskrenke trosfriheten, hadde vi trengt en nasjonal bønnedag mer enn noengang. Vi har den 'på papiret', men realiteten er at det er ingen kirker eller nasjonale bønnebevegelser i Norge som bryr seg om den. Vi har et rett og slett alt for godt til å ta inn over oss hvilken alvorlig åndelig situasjon Norge befinner seg i. JJeg har nå i mange år talt om å gjenreise bots- og bededagen som Norges nasjonale bønnedag, men stort sett talt for døve ører, også blant bønnefolket.

Da er det annerledes i Sverige. De har sin egen nasjonale bønnedag på nasjonaldagen sin. Antallet svensker som bruker den til å be for landet har økt år for år, og nå samles tusenvis av svensker ulike steder i Sverige for å be for land og folk. 

I 2015 skrev jeg en artikkel om viktigheten av å gjenreise bots- og bededagen som Norges nasjonale bønnedag. Artikkelens innhold er mer aktuelt enn den gangen den ble skrevet, så jeg velger å gjengi den her i håp om at det skjer noe til 2023:

"I går trykket avisen Dagen min kronikk om Bots- og Bededagen. Du kan lese den her:

Gjenreis bots- og bededagen som nasjonal bønnedag

Av Bjørn Olav Hansen

Pastor, leder for Baptistenes bønnenettverk og medstifter av Nasjonalt bønneråd

Norge trenger en gjennomgripende vekkelse. Før jul i fjor kunne avisen Dagen fortelle sine lesere at syv av ti nordmenn åpner aldri Bibelen. Tre av fem medlemmer av Den norske kirke leste ikke i Bibelen i 2014. Det mest oppsiktsvekkende var likevel den undersøkelsen avisen hadde gjort blant såkalte frikirkelige. Den viste at to av fem medlemmer av menigheter utenfor Den norske kirke leste ikke Bibelen det siste året. En av fem i samme gruppe kunne fortelle at de leser daglig eller ‘rett som det er’. Resten leser sjeldent.

Hvordan skal det gå med troen om den ikke får næring gjennom daglig bibellesning? Og hvordan skal man forholde seg til store og viktige læremessige spørsmål når bibelkunnskapen er så liten? Dette forsterkes av at vi lever i en tid hvor mennesker er på livssyns-shopping, og mange kristne plukker litt her og litt der for så å sette sammen sin egen tro. Viktige trosspørsmål besvares dermed ikke med Bibelen, men med hva man til en hver tid måtte føle er sant for den enkelte.

Mens kristne i Russland, Ukraina, Egypt strømmer til kirkene i påskedagene  og lager kø langs veiene, søker det norske folk til fjells og lager heller kø dit. Oppslutningen om gudstjenesten 1.påskedag er heller lav i menighetene til både Den norske kirke og til frikirkene. Mange frimenigheter markerer ikke kirkens største høytidsdag i det hele tatt, men legger sin påskefeiring til 2.påskedag når medlemmene kommer tilbake fra påskefjellet.

Dåpstallene for Den norske kirke går stadig nedover. Bergens Tidende brukte overskriften: ‘Dåpstallene i Norge stuper’, for aldri har dåpstallene vært så lave som nå. Under 60 prosent av norske barn døpes. Nå kan vi være uenige i dåpsyn, men dette sier likevel noe om den åndelige tilstanden i vår nasjon.

I 2014 ble 9.600 par skilt og 10.800 par separert. I tallene skjuler det seg mange tragedier. Ikke minst for barna. Statistisk Sentralbyrå opplyser at omtrent 50 prosent av Norges befolkning over 16 år er gift. 18 prosent er samboere. 450.000 personer i Norge er enten skilt eller separert. For de 18 prosent som er samboere, det vil si 650.000 personer finnes det ingen statistikk på hvor mange som opplever samlivsbrudd. Ingen har til dags dato regnet på hva disse samlivsbruddene koster det norske samfunnet.

Det er gledelig at antall aborter går ned, men tallene er høye. Tall fra Folkehelseinstituttet viser at det blir gjennomført omkring 15.000 aborter i Norge hvert år. Flere av de som tar abort gjør det gjerne flere ganger.

Nye tall - offentliggjort av NRK - viser at det er en kraftig økning av fattige barn her til lands. 78.200 barn og unge lever i fattigdom i velstands-Norge! Innvandrerbarna står for mesteparten av økningen. De nye reglene for uføretrygd har også ført til at mange uføre har fått store utfordringer med å klare hverdagene sine. Det skjer samtidig som stadig flere rike får mer.

Mot folk flest vil dagens regjering bryte helligdagfreden og ødelegge søndagen som familie-hvile-og-gudstjenestedag. Dermed blir den åndelige fattigdommen enda mer synlig i vår nasjon.

Bots- og bededagen

Den åndelige fattigdommen med manglende bevissthet om Bibelen og oppslutningen om menighetenes gudstjenester, og nøden i Norge hva angår samlivsbrudd, fosterdrap og fattigdom, kan bare møtes med bot- og bønn.

I Israelsfolkets historie ble det ved ulike anledninger kalt sammen til en nasjonal bønnedag. For å bekjenne folkets synder, og rope til Gud om nåde for folk og land.

Bots- og bededagene vi har hatt i Norge ble avskaffet med reformasjonen. Men de ble forsøkt gjeninnført. Hans Bagger, som var biskop i Roskilde fikk i 1686 slått sammen flere av disse bønnedagene til en stor bots- og bededag. Det er underlig i dag å tenke på at onsdag var det bønnedag ute på landet. Da ba prestene i kirkene for fred, og man fastet. Den store bededagen derimot var spesiell. Den ble varslet kvelden før ved at ringte med kirkens største klokke, den såkalte ‘stormklokken’. Det var et signal om at skjenkesteder skulle lukke og det var ikke lenger tillatt å drive handel. Dermed skulle folk flest få mulighet til å komme seg til gudstjeneste dagen etter. De som skulle i kirken fastet også til etter at gudstjenesten var over.

Det er min bønn og mitt håp at menigheter over hele landet tar bots- og bededagen tilbake og lar denne søndagen i praksis bli en bots- og bededag. Avlys andre planlagte møter, kall menigheten sammen til bønn! Jeg kommer til å ta kontakt med landets ulike kirkesamfunn med en sterk anmodning om dette, og håper landets kirkelige ledere vil ta vel imot dette forslaget.

Mer enn noensinne trenger vi å møtes i våre kirker og bedehus for å be for landet.

‘Blås i horn på Sion! Lys ut en hellig faste! Rop ut en høytidssamling! Samle folket, innvi forsamlingen! Kall de gamle sammen! Samle de små barna, også de som dier mors bryst! La brudgommen gå ut av sitt rom og bruden av sitt kammer! Mellom forhallen og alteret, skal prestene, Herrens tjenere, stå gråtende og si: Herre, spar ditt folk! Overgi ikke din arv til vanære, så hedninger får herske over den! Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud?’ (Joel 2,15-17)