Allehelgensdagen ble litt annerledes i år. May Sissel og jeg ble hjemme og feiret ikke gudstjeneste noe sted, og valgte å tenne lys i hagen vår til minne om våre kjære i stedet for å sette lys ved graven til mor og far. Et besøk hos øyelege torsdag satte meg litt ut, og jeg hadde behov for bare å være stille. Forrige gang jeg var hos øyelegen min var jo svært positivt, men ikke denne gang. Hun kunne nemlig fortelle at blødningene og væskeansamlingene var blitt verre, og nå i begge øynene. Jeg må derfor starte med injeksjoner i øyeeplet igjen, med oppstart i desember. Det var ikke det jeg trengte å høre.
Jeg har tenkt mye på mor og far, og på gode venner som nå er hjemme hos Herren. Kjenner på en djup takknemlighet for å ha hatt dem i livet mitt. Hvilken berikelse.
Og så har jeg tenkt på hunden vår Poirot, som jeg savner så fælt. Han ble nesten 16 år, så det er mye å se tilbake på og være takknemlig for. Men det er så forferdelig stille og tomt etter ham, og han holdt smertene i sjakk. Savner den våte snuta hans, og ha ham tett inntil meg. Alle samtalene vi hadde. Parkinson er en veldig ensom sykdom. Så mange tanker du må kjempe med alene.
Nå står jeg og kikker ut av verandadøra vår og ser på lyset som brenner så stille i hagen vår, og er glad for at jeg lever. Lyset brenner for de levende og de døde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar