Keltisk advent, del 4: Om rette prioriteringer

En tid før år 634 legger den hellige Aidan eller Noamh Aodhan på irsk, ut på sin ferd fra den hellige øya Iona til det som skulle komme til å bli den hellige øya Lindisfarne. Med seg har han en gruppe munker. Øya hadde han fått i gave av kongOswald, og skulle være en base for hans misjonsarbeide.

Hva skulle de gjøre først? Det var nok å ta fått på. Skulle de sørge for tak over hodet allerførst? Et sted for krøtterne, slik at de var selvforsynt? Hva med et kapell, og på den måten virkelig understreke at de satte Gud først?

Ifølge presten og forffatteren David Adam, som skrev boken:'Aidan, Bede, Cutchbert: Three inspirational saints', foretok Aidan et valg: Han satte av 40 dager til å faste å be, som det første han og munkene gjorde! Før noe som helst annet. De søkte Guds ansikt, løftet opp hellige hender og ba. Om Guds visdom og ledelse og beskyttelse. Kanskje er det derfor Lindisfarne er et slikt 'tynt sted', hvor den flortynne hinnen mellom himmel og jord av og til brister og Gudsnærværet flommer fritt? Selve fundamentet for klosterkommuniteten var lagt i bønn.

Advent er ofte så travel for så mange. Det er så mye vi føler vi skulle få gjort, og så sprekker tidsplanen hver gang. Så får vi dårlig samvittighet, så blir vi slitne. tenk om vi kunne begynt annerledes? Sette av tid til å be. La oss ta med oss Jesu ord: 

"Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg." (Matt 6,33)

Det gjelder å prioritere rett.