Krigen og frukttrærne

Økolandsbyer i det vestlige Ukraina finner kreative måter å støtte landet sitt på uten å ty til våpen.

Av Ben Cribbin/Plough Magazine/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Mark snakker til meg fra et hus han bygde med sine egne hender. Veggene er jordbrune, laget av leire, steiner, siv og gress han har samlet. I nærheten ligger de urbøkeskoger i Karpatene som han har jobbet for å beskytte mot ulovlig hogst. Huset får meg til å tenke på en eremitthytte, men alle som er kjent med Mark vet at han neppe vil tilbringe dagen alene eller i kontemplasjon. Han lager eller dyrker alltid noe, alltid entusiastisk over samfunnet han har drømt om å bygge i åtte år. Og nå kanaliserer han den samme entusiasmen mot å finne måter å tjene landet sitt på uten å ty til våpen.

Det er ikke det at Mark er en erklært pasifist. En usikkerhet kommer inn i øynene hans når han svarer på spørsmålet mitt om å bli med i den ukrainske hæren. «Jeg kunne når som helst få et brev,» forteller han meg. «Det vil være trist hvis jeg dør og foreldrene mine blir stående alene. Men uansett, jeg er her og gjemmer meg ikke.»

Han snur skjermen rundt for å vise meg utsikten fra vinduet sitt. Hvis jeg ikke visste bedre, ville jeg bare sett en flekk med ustelt land, skurrende trær og steinete avsatser. Likevel er jeg klar over at rundt huset til Mark er det dusinvis av fersken- og persimmontrær og til og med kiwiranker som han har dyrket de siste tre årene. Et sted der nede er vinrankene som, sier han, ikke ble så bra som han ønsket i år. Han prøver igjen neste år. Frukten han kan spare tar han med til det lokale sykehuset, som er fylt med sårede soldater. «Sist gang jeg dro, hadde sykehuset allerede nok frukt,» sier han og smiler vemodig. "Alle andre som hadde ekstra frukt hadde donert alt."

Når jeg lytter til Mark, hører jeg noen som helhjertet jager etter det han ser er bra for verden, noen som er villig til å legge bak seg et vanlig liv i jakten på hans visjon. Dette har ført til at han har opprettet et beskjedent, men livgivende prosjekt: huset hans av leire og jordene med frukttrær er et sted å ta imot frivillige fra hele Ukraina som er interessert i å delta i hans "ukrainske drøm."

Disse frivillige synes arbeidet er hardt, men givende. Ulya Yatsenko, en ung ukrainsk kunstner, besøkte først Marks prosjekt etter å ha droppet ut av universitetet. Hun ble tiltrukket av hans ukonvensjonelle livsstil. "Jeg prøvde å finne en måte å leve utenfor den forventede sosiale rammen "universitet, deretter karriere," sier hun. "Jeg tror at mennesker som lever på denne måten kan ha en kraftig innvirkning på utviklingen av miljøbevissthet i Ukraina."

Mark er bare en av mange ukrainere som finner måter å tjene landet sitt på ikke-voldelig. Offisielt er alle ukrainske menn i alderen atten til seksti kvalifisert for militærutkastet, selv om medieoppslag antyder at verneplikten i praksis har vært noe tilfeldig, og mange kvalifiserte menn har ennå ikke blitt kalt opp til kamp. I mellomtiden, over hele Ukraina, tar nettverk av lokalsamfunn og økolandsbyer imot flyktninger, dyrker ekstra mat og tilbyr andre ukrainere et sted å leges, vekk fra alarmene og rakettangrepene.

Et nettverk av økolandsbyer med kallenavnet "den grønne veien" har vært spesielt aktivt. Tidlig i krigen åpnet de dørene for flyktninger som flyktet fra øst, og ga sengetøy, varme klær, drivstoff og medisiner, og dirigerte donasjoner fra økolandsbynettverk i utlandet.

Da det ble klart at krigen ikke ville ta en snarlig slutt, begynte disse økolandsbyene å tenke langsiktig og ønske flyktninger velkommen til å leve som en del av lokalsamfunnene deres. Siden krigen begynte, har de sørget for et hjem til minst fjorten hundre flyktninger, og renovert mer enn seksti forlatte hus for å gi overnatting til de nyankomne. Mange av flyktningene har allerede blitt produktive medlemmer av samfunnet. Sasha, en snekker fra Kharkiv, snekrer møbler til de nye beboerne i én økolandsby. Andre hjelper til med å samle hvete, restaurere gamle brønner og installere drivhus.

Med bombene som fortsatt flyr og ingen ende i sikte, finner disse samfunnene allerede måter å helbrede og gjenopprette nasjonen sin. Max Zalevski, en forfatter og fremtredende medlem av Green Road-nettverket, mener at denne typen arbeid er avgjørende for Ukrainas åndelige overlevelse. "Følelsesmessig kan du også ta livet av deg selv i tilstrekkelig sikkerhet," sier han. "Og det er folk som gjør det ganske ofte. Du kan dekomponere, og devaluere deg selv flere ganger om dagen. Det blir en vane over tid."

I hjemmet sitt vest i Ukraina ser Mark mot fremtiden. "Livet og krigen vil fortsette," sier han, "og vi må finne en måte å leve med det." Han har drømmer om å gjøre frukthagene sine til en fullverdig virksomhet og håper at mange ukrainere når krigen tar slutt vil kjøpe frøplanter av ham for å starte sine egne frukthager. Han håper også at når krigen er over vil veteranene melde seg frivillig hos ham og få en sjanse til å leges i de stille fjellene. For øyeblikket, i det minste inntil et brev fra den ukrainske hæren kommer, er han i stand til å stelle frukthagene sine, ønske frivillige velkommen og tjene landet sitt på den måten han har valgt.

Ben Cribbin, opprinnelig fra Guildford i Storbritannia, er en forfatter som bor i et økosamfunn i Nord-Tyskland.